Utdrag fra bokens etterord:
...Poesien utgjorde for Goethe selv kanskje den viktigste delen av hans forfatterskap. Han hadde et meget nært forhold til diktene, der han formet sine inderligste følelser og overbevisninger i formfullendte vers. Man kan vel si at de reflekterer livsnerven i hans forfatterskap. Hvor viktig diktene var for ham, illustreres best gjennom følgende utsagn til Johann Peter Eckermann1
18. september 1823:
"Vokt deg for et stort arbeid. Det er noe som våre beste lider under, nettopp de som har det største talent og arbeider mest målbevisst. Også jeg har lidt under dette, og vet hvor mye det har skadet meg. Hvor meget har ikke falt i brønnen! Hadde jeg fått utføre alt det jeg kunne ha utført noenlunde bra, da ville ikke hundre bind ha strukket til...
...Verden er så stor og rik at det aldri kommer til å skorte på emner til å dikte. Men alt må være leilighetsdikt, det vil si, virkeligheten må
gi foranledning og stoff til diktet. Almengyldig og poetisk blir et tilfelle nettopp derved at en dikter behandler det. Alle mine dikt er leilighetsdikt, de er inspirert av virkeligheten, og har sine røtter i dens jord."
Tirsdag 27. januar 1824 uttaler den da 74-årige Goethe ifølge samme Eckermann: "Min egentlige lykke bestod i poetisk fordypning og skaperglede. Men hvordan ble ikke dette hindret av min ytre stilling! Hadde jeg kunnet holde meg borte fra offentlig og praktisk virksomhet, og kunnet leve mer i ensomhet, skulle jeg ha vært lykkeligere, og som dikter blitt i stand til å utrette langt mer. Men straks etter min "Götz" og "Werther" skulle det bli bekreftet for meg hva en vismann har sagt: Har noen vist verden en velgjerning, så vil nok verden sørge for at han ikke gjør noe lignende en gang til."
Og i 1831 sier Goethe til Eckermann: "Aldri har jeg vært tilgjort i min poesi. Alt det jeg ikke selv hadde gjennomlevet, alt det som ikke brant meg i fingrene, og drev meg til å skape, har jeg heller aldri omsatt i dikt. Kjærlighetsdikt skrev jeg bare når jeg var forelsket."
For å bedre leserens mulighet til å sette seg inn i Goethe's historiske samtid, hentes følgende ord fra ham onsdag den 25. februar samme år: "Jeg har hatt den store fordelen å være født i en tid da de største verdenshistoriske begivenheter fant sted og fortsatte å utvikle seg under hele mitt lange liv. Jeg har vært et levende vitne til yvårskrigen, skilsmissen mellom Amerika og England, den franske revolusjon, og endelig hele Napoleons-epoken, frem til heltens undergang og de seneste følger av den."
Goethe ble født 28. august 1749 i Frankfurt ved Main. Faren hadde nærmere 40 år gammel giftet seg med en livlig 17- åring, barnet Johann Wolfgang arvet mer av hennes lyse og levende sinn, enn av farens strenge livsholdning som formuende jurist
tilhørende Frankfurts opplyste borgerskap. Som barn mottok han privatundervisning,
og reiste 16 år gammel - etter farens ønske - til Leipzig for å studere jus.
Det gikk skeis. Johann ble snart mer interessert i livets gleder enn i jusens nytte, ble forelsket, fikk kjærlighetssorg, ble alvorlig syk, og måtte vende hjem til far uten eksamen. 21 år gammel reiste han til Strasbourg for å fullføre studiene, og lyktes. Han vender nå tilbake til Frankfurt, og arbeider som jurist...
...Goethe var en kløpper til å ri hest, og la ut på lange, ensomme ridereiser gjennom storm, snø og regn, når den indre stormen og trangen drev
han ut på vandringsveier i ungdommen. Senere ble det reiser med hest og vogn, og særlig berømte er hans første og andre Italia-reise, samt hans reiser til nåværende Tsjekkia, til sunnhetsbadene Karlsbad og Marienbad, der han opplevde romanser med kvinner mer enn 50 år yngre enn ham selv.
I Verdenslitteraturens historie (1941), skriver Francis Bull at Goethe "kan gjøre
krav på å kalles den største dikterpersonlighet som har levet etter Shakespeares død".
1Johann Peter Eckermann:
"Gespräche mit Goethe in den letzten Jahren seines Lebens".
På norsk ved Ejlert Bjerke under tittelen "Samtaler med Goethe".
|