Med sandaler i regn

Van Morrisons konsert på Freiluftsbühne Killesberg, Stuttgart

20. August 2005

 

Lever han ennå? spurte samboeren. Ja, svarte vi, han holder konsert i haven vår i kveld. Var det ikke han som spilte i The Doors? Nei, han spilte i Them, svarte vi, og tok en liten spansk en. Vi vet jo nesten ingen ting om van Morrison. Blir du med? Han spiller i parken rett opp bakken, .

 

Hun sa hun var for trøtt, så vi kidnappa bilen hennes og raste opp. Der vi ville parkere var det umulig. Alt fullt. Vi kjørte og kjørte, til slutt havnet vi i et megaparkeringshus som det stod DaimlerChrysler Bank på, med gigantbokstaver. Da vi endelig kom fram til amfiteateret, som hadde en skog av trær rundt seg i den enorme parken, og en god del gammelhippier blant trærne utenfor gjerdet, som hadde det meget gemytlig, og hørte godt, fant vi ikke inngangen. Men etter en drøy runde og etter å ha spurt noen halvhippier, fant vi dog inngangen mellom trærne. Portvakta sa det kostet 30 Euro. Dem stakk han rett i lomma. Får vi ikke billett, spurte vi? Nei, god konsert, svarte han, og vinket oss vekk med et blikk vi ikke hadde spesiell lyst til å diskutere med.

For et konsertsted!
OK, vi dreit i det. Det kom lett duskregn fra himmelen idet vi entret amfieteateret. Et SUPERT konsertsted. Stort overtall av gammel-hippier innafor gjerdet også, der vi en halvtime etter Konzertbeginn entret arenaen. Og som gammel konsertgjenger har vi våre knep: Vi runder mengden helt ytterst, kommer foran, og smyger oss forsiktig inn på tvers. Det går ikke mange sekundene før vi står knapt ti meter fra Van. Bare et Bob Beamon lengdesprang fra nesa til Van Morrison!

Morrison i gammaldags hatt
Han stiller i hatt. Synger en tanke stakkato, med tydelig uttale, profesjonelt. Og sann mine ord, han er edru! Vi som har lest så mye om at han går drita full på scenen sammen med Dylan i Trondheim og greier. Her ingen spor av rus. Og der borte, nest ytterst i den 4-personers blåserekka, den smellvakre blåseberta!! Langt, lyst, blondt hår, lys, lett brunet ansiktshud, og rett og slett et smellende vakkert ansikt! Playboy, hvor mye får vi for tipset?

Og som dama kan spille!! Etterpå blir vi fortalt at hun kommer fra Holland, heter Candy Dulfer, og har spilt med ham i noen år nå. Det verste er at hun har et ytterst sjarmerende og godt, tildels skøyeraktig smil.

Hadde vi hatt journalistakkreditering, vi hadde ikke spurt Morrison et eneste spørsmål. Ikke ett! Hva skal vi med meninga til en tjukk, gammal mann? Åhh, vi hadde gått rett til Candy – og blitt der til vi ble kasta vekk. Hvert ord hadde brent seg inn i hjernen for alltid!! Hvilket personlig intervju!!

Men hva hører vi? Hva slags musikk? Rockjazzbluesfunk. Og bandet er godt. Svinger bra... Amen.

Som den dama blåste ut tonene, under presentasjonen av seg selv! Fascinerende å se på nært hold. Ordet "blasen" er på tysk er noe helt annet, dog beslektet...

 

Odd Magne Hansen 20.08.05, kl.23.59

Stor-nyheter i Tyskland

Smånytt fra Tyskland

Tysklands-opplevelser

Bob Dylan-siden
Rock- og popsiden
Tyskland-siden