|
31. januar 2003
Politiet?!!
Det begynte med at jeg ble vekket av
politiet. Må jeg komme med en gang? spurte jeg. Ja, med en gang, svarte
politimannen bestemt.
Det var min samboer som hadde parkert på
Stopp Forbudt, og hadde glemt hele bilen. Hvis ikke blir den borttauet, sa
han. Jeg fikk meg en nydelig morgentur i halvmørket ved halvåttetiden,
nedover gata dit hun hadde glemt bilen. På begge sider av gata stod biler
tett i tett, dekket av et ti centimeter tykt snølag. Det snødde fortsatt
med julestemningstetthet. En del mennesker stod og lenset bilene sine for
snø.
En vakker morgen
Det var en vakker morgen. Helt til jeg
oppdaget hvor samboeren hadde parkert. En diger flyttevogn stod midt i gata
og ventet på å losse. Den sperret all trafikk.
Dessverre var dørlåsene igjenfrosset.
Ingen dører lot seg åpne. Bilen så ut som en iglo. Mens jeg fortvilt
strevde med å brekke nøkkelen i låsen, kom dama som ventet på å få losset
flyttelasset. Hun var ikke blid. Skulle sende regning for ventetida. De er
dyre, sa hun. Og det tvilte jeg ikke på. Der stod det gudene vet hvor mange
mann, og den megavogna! Politiet, derimot, var meget vennlige, som alltid i
Tyskland. De opptrer som servicepersonale for befolkningen.
En vennlig fyr lånte meg lighter, og jeg
slapp unna.
Mot Bjørnesjøen
Noe senere stabla jeg langrennsskia inn i
vogna og dro ut i Stuttgartmarka, 4 km nord for byen, altså ”Nordmarka”.
Det hang vakker, hvit snø på trærne. Isen på vannene viste tildels
overvann, og det var lite folk ute denne tidlige fredagsettermiddagen.
På ”Tryvannstua”, flott beliggende med
utsikt over Bjørnesjøen, gjorde det godt for gane, kropp og sjel å innta
Glühwein og villsvin med Semmelknödel og blåkål. Kålen var mørkeblå,
nærmest lilla. Villsvinet smakte omtrent som hvalkjøtt, og lignet hvalen i
konsistensen også, fast kjøtt. De Knödelgreiene viste seg å være noe
lignende potetbollene man kan kjøpe på Sør- og Vestlandet. Stua var bra
besatt av pensjonister på snøvandring uten ski.
To horer?
Da jeg ble sittende alene, kom det noe som
så ut som to horer og spurte om de kunne sette seg ved bordet. Ja,
selvfølgelig, svarte jeg. Ved nærmere betraktning så de ut til å kunne
nærme seg horenes pensjonsalder. Men dessverre, fordi jeg nok glante litt
for tydelig, oppdaget de et annet ledig bord.
En supermann
Ved disken stod en som lignet mistenkelig
på supermann. Baksiden av hjelmen blinket hurtig med juletrelignende, røde
lys, temmelig inntrengende. Det var en hobbycrossyklist.
Lykkelig ute igjen, gryntet villsvinet i
magen, og Glühweinen glødet i hodet. Da slo sola til, og gjorde alt
fortryllende vakkert. En halvgammel mann stanset nedenfor meg. Se på den
vakre, blå himmelen, over den hvite snøen, sa han til kona. Et vakkert
bilde, og attpå til med en skiløper i forgrunnen. Det er ikke så ofte man
opplever det her i Stuttgart, sa han lett forlegen til meg.
(Odd Magne
Hansen)
Tyskland-siden
|
TYSKLANDSOPPLEVELSER