You stay in Dylan Hotel!
New CD
ab 11. September!

Love and Theft, en anmeldelse

Dylan goes jazz

Ny CD fra Bob Dylan?
Yes, sir! Atter ei skive Dylansk musikk. Skiva åpner OK, lett ironisk, halvt humoristisk stolprende i vei med Tweedle Dee & Tweedle Dum, som er blitt en bra sang. Altså lovende åpning, med pop-rock fra en sliten og helrusten stemme.

Men etter den langsomme, retrospektive Mississippi, blir det sannelig mi lue jazz! Tradjazzlignene greier. For første gang i karriera for den karen. Pop-jazz. Vel, bra egentlig, og uventet. Det er bare det, at noen vil hevde at det finnes noen tusen bedre jazzsangere i verden! Men - men så, etter to jazza nummer, ruller og rocker det løs med Lonesome Day Blues, som, og takk Gud for det, er så elektrisk at gitarer, bass, slagverk, gamle Dylans stemmebånd - og hele stua vår - synes å stå under strøm forårsaket av 10 000 Volt, mens det gjennom drøye 6 minutter rykker i hele kroppen. Saftig, rollende rock! Feit og god. Da Bobber'n avslutter med linja "You gonna need my help, sweetheart, you can't make love all by yourself" - da landet terningen på sex hos denne anmelderen.

Well, som Bob vel ville sagt, så fortsetter skiva med relativt kjedelig halvjazz. Før det igjen på spor 9 bryter løs. Og det med sirenegitarrock, à la titelsporet på Highway 65 Revisited fra -65, der Dylan selv, ifølge coveret, spilte politibilsirene.

Ellers er Bob en del opptatt av mora si på denne plata. Og hvorfor ikke? Enhver har hatt sin mor.

Well, snart blueser det igang med låt 11, Cry a While, før du etter 12 og et halvt sekund tror CD'en hopper på spilleren. Men det er Bobbern og bandet som gjør et totalt uventet tempobrudd! Altså, låta er interessant. Stadig temposkifter, seig - fort - seig - fort - osv. gjennom fem frydefulle minutter. Vi tør tippe noen feiltrinn på dansegulvet!

Hva Dylan synger om? Det han pleier. Livet. Kjærligheten. Samfunnet. Men tekstene er ikke så urpoetiske som på -60 og -70-tallet. Stemmen med samme rustenhetsgrad som på Time Out of Mind fra -97, men stemningen er langt mindre megadyster. Og knallharde prekener og formaninger har denne gangen ikke behersket den dylanske sjel. Noen super-CD er dette ikke, men til Dylan å være, litt uventet annerledes. (Selv om neste LP hos Dylan nesten alltid er uventet annerledes enn den forrige.)

14. sept. 2001, Odd Magne Hansen


Synspunkter?

E-mail til/om Dylan-siden
 

Til toppen

Tilbake til Dylan Hotel
1. etage


Tyskland-siden
   NY BOK:  Erotikk og lidenskap   
på besøk på Dylan Hotel-siden i 2001
Bob's offisielle hjemmeside

Lover nytt stoff med snarlige mellomrom!