31. mai 2007:

-Tyske langrennsløpere dopet

Stuttgarter Zeitung gjengir i en bredt anlagt artikkel i dagens utgave, uttalelser om at tyske langrennsløpere har dopet seg helt siden begynnelsen av 1980-tallet. Frem til 1990 dreier det seg i denne sammenheng om vesttyske løpere. Artikkelen virker godt recherchiert.

Ifølge avisen sier sportsvitenskapsmann fra Heidelberg, Gerhard Treutlein, at det ved universitetsklinikken i Freiburg finnes en lang dopingtradisjon. -Det som er forbudt, er normalt der, hevder han.

-Var ikke mulig å avsløre dopingen
Avisen skriver videre: "En lege som i begynnelsen på 80-tallet arbeidet på klinikken beretter om daglig dopingpraksis i f. eks. langrennslandslaget. Legen, som ikke ønsker å bli nevnt ved navn, sier: -Det var ikke mulig å oppdage dopingen ved hjelp av dopingtester. Men man kunne lett se hvem som dopet seg. I begynnelsen fikk lang-rennsløperne dopingmidlene av trenerne og hjelperne. Holdningen var at det i miljøet var OK, men at man ikke måtte la seg bli tatt."

-Dopingforskning i Freiburg alt i 1952
Treutlein hevder at sjefslegen ved klinikken, Herbert Reindell, allerede i 50-åra drev med dopingforskning. Han skal bl. a. ha hjulpet luxemburgeren Josy Barthel til seier på 1500m i OL 1952, med det oppkvikkende middelet pervitrin.

Senere, ifølge legen, ble det vanlig at løperne kom til klinikkens leger for å få dopingmidler. Langrennsløpere, sykkelryttere, kraftsport-utøvere, fri-idrettsfolk: De kom alle sammen, sier legen, og nevner som eksempler navnene til en kjent langrennsløper og en ti-kjemper.

-Forbundene i de enkelte sportsgrenene presset på for at vest-tyskerne ikke skulle miste kontakten med nivået til de beste øst-tyskerne (som dopet i stor stil). Dopingen ble så i halvveis kontrollerte former gjennomført i Freiburg.

-"Verdens største" videnskapelige førsøk på mennesker
Legen hevder at dosene de leverte ut ble kontrollert, men ikke virkningen og ettervirkningene på utøverne.

-Det var det største videnskapelige forsøket på mennesker, der aldri resultatene ble videnskapelig analysert, sier han. Han mener også at dopingen må ha vært hemmelig godkjent fra øverste politiske og sportspolitiske hold.

Gruppetvang
Treutlein hevder også at når det i miljøet blir vanlig å benytte urene midler, at det da, som i ethvert system, blir slik at den som ikke spiller med, blir satt utenfor. Han kaller det tilpasning gjennom avvik: Det som er forbudt, blir normalt.

Utøverne alvorlig syke?
Giselher Spitzer, som er dopinghistoriker og privatdosent på Sportsinstituttet ved Berlins Humboldtuniversitet, tror, at bølgen av tilståelser fra tidligere sykkelryttere nå, kan skyldes et ønske om å få mulighet til å vinne fram i retten med krav om skadeerstatning for dopingskader. Slik: Hvem betaler for helseskadene til sportsutøverne? Sportslegene har alltid (frem til nå) nektet ethvert kjennskap til doping. Etter den lavineartige tilståelsesbølgen nå, og de derav resulterende undersøkelseskommisjoner, kan det kanskje bevises at legene har medansvar, og er medskyldige, for mulige blivende kroppslige skader på doperne. Og dermed har økonomisk erstaningsansvar overfor utøverne.

I Tyskland er det ennå i offentlighetens bevissthet hvor vanskelig det har vært for dopingofre i DDR å vinne fram med erstatningsklager. Noen av disse sakene er ikke endelig avsluttet.

-Kanskje er noen av sykkelrytterne som har tilstått, alvorlig syke allerede, sier Spitzer til slutt.

-Tysk toppidrett dødssyk
Stuttgarter Zeitung skriver at tysk sport allerede er dødssyk. Både Spitzer og Treutlein ser tilståelsene som er kommet til nå bare som toppen av isberget. Hele omfanget av dopingbruken er det ennå ikke mulig å ane.