Wo kommen sie her
      die vielen Gedanken
      wo kommt er her
      der Wind im Gesicht
      wo kommt sie her
      die verrückte Liebe
      verstehst du mein Traum
      wir wissen es nicht

gråt hvor går du hen med din stille gråt hva gjemmer du i ditt sinn hva gjorde de deg hva la de i grus la din verden av smerte bli min Susi Varming Susi synger

en naken kropp danser med rytmiske bevegelser rundt det brennende festbål. Prøver å oppnå fred, evig nirvana. Tilbe de mest fryktbare guder. kloremerker i ansiktet, knivstikk i magen. Kroppen innsmørt med sot. månen lyser på den vakre skikkelsen. Får bevegelsene til å se enda mer aggresive ut. Nå er han besatt Løper gjennom ilden uten smerte. ofrer sin kropp for å få kontakt med sjela, det åndelige! nirvana Vera Nilsen

Mor............ Pust min mor ikke gå fra meg Eg veit du har det vondt, men likevel, eg klarer ikke å erkjenne det Pust min mor eg trenger deg, eg tar din hånd du holder ikke min, dine rynkete hender er tørre og beinete likevel er de De vakreste mykeste hender eg veit om Pust min mor eg stryker håret ditt vekk fra pannen ditt hår er slitt men for meg er det like tykt som alltid Pust min mor eg roper til deg du svarer ikke, men eg hører likevel ditt svar Pust min mor selv hva legen sier gi ikke opp En stemme avbryter mine tanker De snakker noe om å ordne til eg orker ikke høre eg tenker...... pust min mor eg må ut å trekke luft klarer det ikke eg står ut på gangen "No er det klart" Først da svirrer tankene Hva sier De er klart? Min mor reiser... eg går til henne øynene er halvåpene leppene skjelver Tiden er her et hvitt lys brenner inne i meg synger en stemme min mors stemme Eg smiler med tårer i øynene en gang slapp du min hånd nå må jeg slippe din vandr med latter min mor mitt hjerte banker dine øyner åpnes...du ser meg Eg ser nå din smerte eg skulle sluppet deg før for selv om du drar inn i det andre riket og gir meg smerte er du her i mitt hjerte eg har bare tenkt vent..... men vent ikke i smerte bli heller her i mitt hjerte Min mor min skatt takk for den tid vi har hatt Lena M J Skaar

Grip livbøyen!

Blodrød soloppgang over ukjente vann.
En saktmodig mann drives mot fremmed land.
Øynene avslører smerte og savn,
idet skipet hviler mot havn.
Føttene er nakne mot den kolde jord.
Han bringer med seg usigelige ord.

Barbent og ensom med plaget sinn,
vandrer han fortrolig i byen inn.
Han taler med mennesker av alle slag:
"Hør mitt ord, bli med meg i dag!".
Hjertet blør av deres flyktige svar:
"Vi kan ikke reise fra alt vi har".

En tynget sjel med medlidenhets tanker,
rusler mot kai for å lette anker.
Av mollfuglens sang og den innerste tvang,
snur han seg en siste gang.
Skarer av mennesker på bryggen står;
blodfattig, angrende som bortkomne får.

Inderlig beveget han hodet vender,
gråter sårt i naglemerkede hender.
Jordisk rikdom og karrierens jag,
sløvet deres øyne på frelsens dag.