"…Den kommende natt etter brevets opplesning? Hvor i all verden har du funnet dette eventyret?" gryntet Leander. "Under dugnaden i kjelleren på feltartilleriets tøyhus" svarte Fabian. "Det tittet fram bak en løs murstein. Antagelig er det en gammel festningsslave som har skrevet det." "En hevngjerrig sådan" tilføyde Johannes. "Ja, det kan jo bli en spennende natt for deg dette" repliserte Fabian med en mine som ikke var lett å tolke.

Johannes lot som han gjespet…

"Man ser jo på skrifttypen og papirets beskaffenhet at dette ikke er skrevet i går," fortsatte Fabian og forsøkte å virke overbevisende. Johannes ristet på hodet, og gjorde noen ufrivillige rykninger med overleppen. "Ærlig talt så tror jeg ikke på eventyr," mente Leander. "Men la oss gjøre en test. Jeg skal levere en bok på biblioteket, og samtidig kan jeg kikke litt i bøker om gamlebyens historie, eventuelt se om jeg finner navnet på denne skrønemakær'n." Han reiste seg…"Og som Rose Marie Køhn pleier å si: I'll be back!"

Flippskjegget, med en nytent Lucky hvilende på underleppen, forsvant ut døra, tett fulgt av en Heineken.

Leander stod og bladde i boken "Historie i avisform", da en kjølig vind streifet ansiktet. Mot ham lyst en heading fra 1830, og gav ham et diagonalt grøss fra fot til tinning. "Dramatisk slaveopprør slått ned!" Navnet han helst ikke ville finne, sto der, lyst levende, som et gufs fra en annen tid. En merkelig atmosfære bredde seg mellom reolene. Forsiktig tittet han rundt hjørnet, kjente seg omgitt av en nervøs kulde. Han beveget seg langsomt mot skranken, meter for meter og syns det tok en evighet å forsere gulvet. Han lånte boka som i transe uten å si et ord. Så kavet han alt han orket til fergen og var tilbake i leiligheten i løpet av femten minutter.

Johannes hadde et øyeblikk av mental forlis, og tungen føltes tørr og sprukken da Leander begynte å lese…

"Opprøret ble ledet av den fryktede Østen Haugen, som opprinnelig ble dømt til døden for å ha tatt livet av et lite barn og mishandlet sin far. Dommen ble senere omgjort til livsvarig slaveri." Leander tok en kort pause, og tittet bort på Johannes som begynte å se veldig svett ut. "Opprøret startet da fire tungt bevæpnede fangevoktere kom inn i et rom der Østen og flere andre slaver oppholdt seg. De overmannet vokterne og sikret seg de skarpladde geværene deres. Den modige Kapteinvaktmester Dietrichson gikk imidlertid med løftet pistol inn i rommet og kommanderte dem til å overgi seg." Johannes hostet nervøst og så i taket og snart i gulvet. Leander fortsatte. "Slavene levde under ekstreme forhold. Det var knapt med mat, trangt om plassen og sykdom herjet. Dessuten måtte de fleste fangene slepe rundt på tunge lenker som veide mer enn 20 kilo."

"Ikke overraskende at en av dem nå søker hevn" ironiserte Fabian og tittet megetsigende på Johannes. Leander hysjet på ham og leste videre: "I en annen artikkel nevnes det at i forbindelse med overflyttingen i 1848, klarte Haugen å rømme. Og i et sagn i denne notisen fra 1912 sies det at Haugen druknet seg ved Søndre Bjørn - demningen for vollgraven. Liket ble aldri funnet." "Jeg er glad jeg skal på jobb utenfor gamlebyen i natt" klukket Leander og forsøkte å virke uberørt. "Da er det vel best jeg blir hjemme sammen med Johannes" tilføyde Fabian, og gav Leander et kryptisk gløtt som kunne tolkes i alle retninger.

Johannes sa ingenting, men gikk inn på soverommet for å slippe flere morsomheter på sin bekostning. Han åpnet begge vinduene for å få bevegelse i den stillestående luften, som etter førti minutter fortsatt hang som en massiv, tung hånd over ham i sengen.

Kroppen orket knapt å lystre da han lot seg skli ned på gulvet. Han tittet mot døren og lyttet. Det var stille. Merkelig stille. Forsiktig dro han frem en eske under sengen som han åpnet sakte. Formaldehyd sto det på en av flaskene som var plassert systematisk sammen med metanol, etanol og andre løsningsmidler. Han fikk stjerner i blikket. "Må ha det. Bare må ha det!" Det var lenge siden nå; lenge siden han hadde tillat seg å prøve det. Globoid & Cola var iallfall helt bak mål. Det samme var Mellow yellow - stripene på innsiden av bananskallet. Det hadde overhodet ingen lykksalige virkninger. Han måtte ha skikkelige saker.

Følelsen av å være usynlig, den økte smertetoleransen og de fantastiske hallusinasjonene. Det var virkelig verdt det. Eneste skår i gleden var bivirkningene. Sist hadde han fått paranoia, en morbid frykt for døden, kraftig hodepine og et forferdelig raserianfall. Heldigvis var han langt fra folk den natten. Nylig hadde han hørt at en 14-åring i Philadelphia ble dømt til syv års fengsel etter en slik rus. Han hadde angrepet sin 63 år gamle nabo og slått ham 70 ganger i hodet. Stakkars jævel! Han lå visst ennå i koma.

Johannes løftet et stort glass merket Formalin - en hjemmelaget blanding av samtlige stoffer. Nedi fløt det flere år gamle døde edderkopper, noen tusenbein og en rotte. Fascinerende å se hvor bra de holdt seg disse rare små. Formalin hadde den forventede balsamerende effekt; det døde vevet råtnet ikke. Han tok et dypt åndedrag av glasset og gjentok dette flere ganger. Plutselig banket det på døren. Han mistet nesten glasset, men summet seg og klarte å gjemme esken, og i løpet av sekunder var han tilbake i sengen.

Fabian ville snakke med ham… om penger.

"Johannes, min venn! Du får tusen kroner kontant om jeg får hypnotisere deg i kveld." Johannes tittet resignert på dette sammensatte mennesket som stod framfor ham. "Jeg vet du er skeptisk, men jeg behøver et forsøksobjekt til mine selvstudier. Jeg har faktisk stor tro på at du skal bli kvitt dine fobier og tvangstanker. Din nevrose kan løses med én eneste behandling."

Johannes trengte virkelig pengene og lot ham på dette grunnlag fortsette sitt tynne resonnement. Fabian bukket dypt. "Hypnosen kan oppleves som en drøm. En psykose, med alle psykosens urimeligheter, illusjoner og sansebedrag. Jeg tror du har en sykdom i sjelelivet, og om du legger dette under min innflytelse, kan jeg kanskje helbrede deg." Johannes ble imponert over kunnskapen og galskapen som så elegant ble framlagt og lot ham drive på. "Du vil føle et behov for å være meg til lags, og vinne mitt bifall og min kjærlighet under hypnosen…"

"Milde Moses! Din kjærlighet? Den var jammen drøy!" "Jeg sa du ville føle et behov av dette, ikke at det er slik i virkeligheten. Ok?" Johannes kjente en salig fred komme sigende. Figuren framfor ham lignet mer og mer på en appelsin.

"Tør jeg spørre hvilke baktanker du har?" snøvlet han lett og tittet mot Fabian som stakk hendene i været. "Ingen baktanker. Du får penger, og blir kanskje frisk på kjøpet. Jeg får praktisert, og begge blir fornøyde."

Behandlingen begynte klokken åtte om kvelden. Johannes svevde inn i ukjente dimensjoner og fikk merkelige syner; bisarre glipp i personligheten, uventede øyeblikk av mental feilkobling der bevisstheten tok en pause. Med et knips våknet han, men følte seg på ingen måte bedre… angret heller at han hadde lagt sitt liv i hendene på denne kvakksalveren. Hypnosen gjorde ham døsig og snart sov han som et barn.

Søvnen ble som skrift i sand, overfladisk og utilfredsstillende, flytende av vage redsler og slibrige trusler. Angsten løp foran, rev ham gjennom et ormstukket tre og formørket hans sinn med byller. Skygger strøk forbi… en vissen hånd dro ham ned i jorden. Så våknet han med et skrik.

Svetten rant og hodet var fullstendig omtåket da han kikket mot veggen. Speilet tok tak i ansiktet hans og dro det ut av fasong. Han ristet på seg og forsøkte å se klart. Aldri om han skulle la seg hypnotisere flere ganger.

Det var snart midnatt, men fremdeles lyst. Dette beroliget ham. Temperaturen var behagelige tjueto grader, og han ruslet rundt i huset og konstaterte at han var alene. Fabian lå ikke i sengen, og Leander var på jobb. Han storkoste seg med litt kaffe da han plutselig fikk sånn trang til å gå ut i tropenatten. Gamlebyen var virkelig et paradis slike sjeldne sommernetter.

Det luktet nymalt når han forserte den grønne porten og rundet hjørnet til Rådhusgaten; syrinene danset rundt i sjelen og gjorde salig fred med ham ved kirken; fortsatt var han ør og bestemte seg for å gå mot den friske luften ved vannet. Hvite graver kom til syne på marken og rosene rødmet mot de dødes navn… som et slags vern mot en gryende dom.

Han la sin favorittgummi i munnen; en tyggegummi som enkelt lot seg forme rundt tungen. Den svulmet lett for luften som han blåste ut i den. Elastisk, bløt. Den naturlige mykhet…

Tvilen snek seg innpå ham når han tenkte på ettervirkningene av hypnosen blandet med de andre medikamentene. Kanskje han ikke burde ha blandet løsemiddel i den siste kaffekoppen allikevel.

Han gikk gjennom Tøyhusportalen, over grusen og kom ut i Laboratoriegaten. Det begynte å mørkne. Han fortsatte rett fram, inn i en mindre tunnel med inskripsjonen "1734" i en bue over. Lampen i tunnelen var knust, han så ikke hånden framfor seg, fikk spindelvev i ansiktet. Det trakk fra de våte gravene… en iskald pust dreiet seg rundt en naken hals.

Han ble så underlig redd. Var han i ferd med å gå fra forstanden? Den ru skrapingen under fotsålene ble sterkere. Han forsøkte å løpe. Tok til høyre på grusstien som slingret seg mot Søndre Bjørn. Da kom frykten over ham, besk og svær. Slepende føtter, onde øyne, nagende hjerteslag. Var det hans egne? Det ble dyp natt. Et massivt mørke presset ham mot jorden. Stanken fra vollgraven var intens og hatefull. Liljene var råtne som i avgrunnens kilder. Det gikk et minutt. Han forsøkte å tenke rasjonelt. Plutselig hørte han et heslig skrik. Flere skrik, som fra en sinnssyk. Var det fra ham selv? En stor skygge gjorde noen ville bevegelser, snappet etter været… så ble det stille.

En tanke slo ham mitt i redselen. "Fabian! Hypnosen!" Selvfølgelig var dette ledd i en ondskapsfull spøk. Ingen tvil om det. Johannes bestemte seg for å bli med på leken og kravlet seg på beina. Et lurvete dyr smatt under trappen ved demningen og skremte ham kraftig, men han beordret seg selv til å fortsette.

Østerelva virket bredere enn vanlig og gresset var høyt og fuktig. En dis gled inn mot land og sikten ble dårligere. Han følte at noe var bak ham, men våget ikke å snu seg. Provianthuset var opplyst i et svakt gulskjær, og gresset ble levende under muren. Da så han den store skyggen igjen. Omtrent tjue meter framfor seg. Bevegelsene var støtvis og vaklende, som en raggete demons skikkelse. Den flyttet seg som om beina ikke hadde ledd, verken i hoftene eller knærne. Så forsvant den ned på baksiden av muren, ut mot elven og inn gjennom et hull i vannkanten.

Johannes fulgte etter, ble våt til anklene, krabbet gjennom den flere meter tykke muren, ned i et tønnehvelvet rom i underetasjen. En stank av noe eldgammelt fylte luften. Fabian har virkelig gjort en god jobb, tenkte han, og forsøkte å famle seg videre i mørket.

Lyden av slepende lenker og et forkavet åndedrag, kom fra en åpen luke i gulvet. Han fulgte trappen nedover og kom ut i et rom som måtte være flere meter under vannflaten. Så dypt hadde han aldri vært før. Hadde han i det hele tatt vært der før?

Midt i den antikke atmosfæren kjente han plutselig en svak duft av tobakk. En eiendommelig kjent lukt… "Det kunne vel ikke være Leander som…? Lucky Strike var iallfall ikke til å ta feil av."

Han gikk videre inn i et annet rom. Rustne kjettinger hang fra taket, og strakk seg som undertrykte arminger etter ham. Hele rommet danset. Steinene begynte å bule ut fra veggene. Han følte seg igjen svimmel og syntes han så hviskende, magre ansikter som sang:

"Galskapen er overmodig og trygg,
undergang skal ramme den vanvittige,
makk skal fortære hans sjel."

Johannes holdt for ørene mens han slet seg fram, dro med seg en kjetting, og kom snart ut i et større rom. Der satt han seg på en steinblokk. Han kunne så vidt ane konturene av en skikkelse i mørket. "Nå holder det, Fabian!" skrek han. Men det kom intet svar. Bare en hes, svak knegging fra veggen. Et udefinert sugende øye så på ham fra mulmet. Armer kom ut og pekte mot ham. Johannes reiste seg, tok et fast grep om kjettingen og gikk mot gestalten. Jordbunnen gynget og besvergelsene lynte, hendene verget seg mot slagene. Så svant livet inn i et sort hull.

Neste morgen våknet han med en voldsom hodepine, og kunne ikke med sin beste vilje forstå hvordan han hadde havnet hjemme i sengen. Omtumlet gikk han inn på Fabians rom. Sengen var tom. Han tuslet videre inn til Leander, som taktfast snorket de uskyldiges søvn. Han vekket ham og dro ham halvnaken ut på kjøkkenet.

Leander skrek og knuste neven i bordet. "Jeg bedyrer at jeg ikke har noe med dette å gjøre! Jeg har jobbet hele natta, og dessuten har noen bomma to sigg av meg." Johannes tittet skeptisk på ham over benken, og trodde ham ikke et halvt sekund. Men Leander fortsatte sin forsvarstale. "Fabian kan jo ikke være helt god i hue sitt, om han har funnet på alt dette selv."

"Du må bli med meg, Leander. Vi må sjekke Provianthuset. Jeg nekter å tro at det jeg opplevde i natt bare var drømmer og hallusinasjoner. Det var så virkelig. Kle på deg og vent ute på trappen. Jeg skal bare ordne noe på soverommet." Johannes knelte ved sengen og dro fram esken sin. Han måtte bare ha litt til. Bare litt.

De fikk tak i en nøkkel, brukte inngangen på framsiden av bygningen og gikk ned i de tønnehvelvede rom. En lysstripe falt matt gjennom lokalet, over luken i gulvet som fremdeles sto åpen. De tente sine lykter og begynte nedstigningen. Angsten fra natten før var fordunstet, men for hvert steg nedover ble Johannes mer og mer overbevist om at han hadde vært der tidligere. Kanskje flere ganger tidligere. Lenkene hang fredfullt, stille, uten klagende rop eller trusler.

Leander gikk noen skritt foran.

Plutselig kom det over ham igjen. Disse underlige skyggene i sinnet han var blitt så fortrolig med. Døde gjenstander begynte å bevege seg. Muren fløt nedover veggene. Han grep fatt i en løs kjetting og snøvlet litt.

Leander snudde hodet og lyste på ham. "Hva er det med deg? Du er jo helt grå i ansiktet, mann!"

Johannes fikk en skjemt smak i munnen og hvisket fram: "Jeg likte slavespøken deres. Den passet utmerket til opplegget mitt." "Opplegg? Hva mener du? Jeg har ikke vært med på noen spøk, har jeg sagt."

Han strammet grepet om kjettingen. Knokene ble hvitere. Øynene ble svarte. Da lød et hvin gjennom luften som endte i en dump lyd. Som en stokk mot et slaktet dyr. Leander falt tungt og møtte gulvet med et sukk. Kjettingen traff perfekt over tinningen.

"Ingen skal herse med meg mer" mumlet han mens han slepte kroppen inn bak steinen, bort til Fabian, hvis skalle ble knust natten før. Han reiste seg, beskuet sitt verk, løftet hånden til brystet og sa: "Skyldig!" Så tok han fram en Lucky Strike, dyppet den i Formalin, lot den tørke fem minutter mens han nøt stillheten. Så tente han den og innåndet to befriende drag.

Et salig smil bredde seg om munnen da han begynte å hogge seg gjennom en syv år gammel mur. "Selskap er en god ting" lød det fra veggene. "Av mulden spirer nye fram."

Blikket hans begynte å bli grumsete. Muren falt. Han gikk inn; dro kroppene fram mellom steinene, la dem pent ved kisten, brøt låsen og åpnet forsiktig.

Marianne hadde tapt seg, og luktet ikke så godt som hun pleide. Kjøttet hennes var kledd med makk og med skorper som av tørr jord. Det røde båndet satt falmet rundt en vissen hånd. Han kysset henne forsiktig, og smilte beveget da han så navnet sitt skrapt på innsiden av lokket.

Endelig hadde hun fått den naturlige mykheten han lengtet slik etter.