(Torsdag 30. november 2000.)
Knallsuksess for a-ha in der Schleyerhalle

Etter den første timen hadde vi aldri trodd det var mulig: A-ha tok publikum med storm under sin 1 time og tre kvarter lange konsert i Hans-Martin-Schleyerhalle. Og vi medgir: Fra låta „Sola skinner alltid på TV“, var vi vitne til en stor pop-konsert, vi glemte helt vi var nordmenn og patrioter, og ble revet med av musikken, den meget opphøyde stemningen i salen og den løsslupne stemningen på scenen. Ren sekser for siste del av konserten!

Av Odd Magne Hansen

"The Sun allways shine on TV", som var den 6. siste sangen, var konsertens høydepunkt. Men „Levende dagslys“ var også en knallsuksess, publikum sang med - og fortsatte med refrenget om igjen og om igjen, lenge etter at bandet hadde stilnet instrumentene, det var som om publikumssangen ingen ende ville ta. Fremføringen av „Jaktende høyt og lavt“ holdt samme klasse, før de seks gutta og den ene jenta tok knappe 3 minutters sluttpause.

Ekstranummerne må ha vært en herlig opplevelse for a-ha, og 2. ekstranummer, Everly Brothers-hiten „Crying In The Rain“, som duett mellom Harket og Anneli Drecker satt bra, før, selvfølgelig, „Take on me“ avsluttet det hele. Et meget fornøyd publikum hadde fått det de håpet - og enda mer.

Hits på rekke og rad
Men den første timen stod vi hele tiden og tenkte på hvilke slående uttrykk vi skulle benytte i vår slakt av konserten. Ikke det at ikke publikum var med, utrolig nok må a-ha ha langt flere fans i Tyskland enn vi har kunnet forestille oss. Og det skal være sagt: Vi husket ikke en gang at a-ha hadde hatt SÅ mange hits! De rant ut på rekke og rad, med sanger fra „Minor Earth, Major Sky“ innimellom.

Bandet, arrangementene og låtene holdt ultraklasse. Det er bare det, at sceneshowet den første timen kun bestod av Morten Harkets utseende og Pål Waaktars spraglete skjorte. Den glinsende bronsefarvede buksa til Harket - for oss smakløs. Og Mortens og Magnes få setninger mellom noen av låtene - plattere går det nesten ikke. Ingen røykbomber, ingen smellbomber, og lyseffektene var ikke gjort for det spektakulæres skyld. En OK bakgrunn, lett bevegende farver på veggen bak scenen og scenetaket - det var det hele.

Vi tenkte å skrive at a-ha ikke kunne greidd seg uten Mortens utseende. Men hans stemme var den første timen en katastrofe! Den bar overhodet ikke i en så stor hall, det var som å høre Minni Mouse pipe på en Deep Purple-konsert! Vi legger fordelingen av skylden 50/50 på Harkets stemme, og på justeringen av lyd og lydmix.

Terning to for første timen!

Bare i visse partier av balladene bar Harket-stemmen gjennom hallen, i rockelåtene alldeles ikke! De røffere låtene gjør seg kanskje bedre i småhaller, men skal man få presseoppmerksomhet, platesalg og mange tilskuere, må de spille i størst mulige haller. Vi stod og diskuterte med oss selv hvilken av våre favorittsangere som burde sunget og berget kvelden, da Anneli Drecker plutselig kom inn i scenebildet og sang sin wunderbare solo på "Stay on these Roads". En stemme så rik og fyldig, og som bar! Hun sang Harket ned i støvla. All ære til gutta for valget av sangerinne!

Men, som sagt, plutselig var alt annerledes. Harket selv og lydfolka fikk sving på hans stemme, alt stemte, og en kjempesuksess var i havn!

Lenge leve a-ha!


Hva de tyske avisene skrev om konserten - et lite utdrag kommer her:

"Vi skriver år 2000, og ingen snakker lenger om de gruppene som ved siden av a-ha for femten år siden hadde hits på teeniepopens sommer-, vinter- og vårlister. Om a-ha prater man desto mer. De tre nordmennene med de mange gjestemusikerne har nettopp offentliggjort et av årets beste pop-album.

Her var smektende harmonier, uimotståelige refrenger og Harkets fenomenale stemme. De første låtene under konserten, de svakere på den nye CD'n, skvalper allikevel bare fremover.

Men da, midt i konserten, med "Stay on these Roads", bryter Morten sammen med bakgrunnssangerinnen opp, og tar av. Mer inntagende kan ingen Andrew Lloyd Webber komponere et refreng, enn det a-ha har lykkes med i denne sangen."

Stuttgarter Zeitung


"En vidunderlig trist akustisk versjon av "Stay on these Roads", deretter "The Sun always shine on TV", "Living Daylights", og så den prektigste hymnen fra åttiårene, "Hunting High and Low". Og helt til slutt kan naturligvis bare en komme: A-ha spiller "Take on me" - og det gjør de så vakkert, at kveldens andre teddybjørn lander foran føttene til Morten.

Stuttgarter Nachrichten


Lyst til å surfe videre? Her er litt av vårt tilbud:

Marianne     Dylan     King     Jackson     Prince     Brown

Temptations     Supremes     Matthäus     Fjørtoft     Bundesliga

Villsvin og fest     Villsvinjakt     EU-arbeidsledighet

EURO innført!     Svalbardposten     Mot evig sne     Til toppen

Hjemmesidens forside     Home

I motsatt fall: Takk for nå !

.