Vi er på Rock am See i den noe utyske universitetsbyen Konstanz, ved den sveitsiske grensen. Og det er nettopp det det er. Rock så lenge øret kan høre gjennom 10 timer, og sjø så langt øyet kan se. Det har gått snart en time siden det britiske bandet The Lewellers la ned trommestikker, gitarer og fele. Neil Young kommer på scenen, tar opp gitaren og tørker over strengene flere ganger med hånda. Alle de gærne hestene er på plass. Publikum er forventningsfullt forberedt. Alt er klart for turnestart i Tyskland 1996.

Da skjer det. Neil Young drar fingrene over strengene. Svanene flykter. Seilbåtene kullseiler. Bodensee, som var dekket av hvitt, ligger plutselig mørke blå. Skyene skyter fart. Det regner, men regndråpene stopper 30 meter over bakken, og oppløses i damp. Sikten sjeneres av grå hår som flagrer vilt i stormen. Intet av dette enses av Neil Young. Han er intenst opptatt av å studere scenegulvets støv og sjatteringer.

40 minutter senere sender han bandet av scenen og spiller en nydelig akustisk "The Needle And The Damage Done". Vi har mao overlevd besøket i helvetes forgård. Når signaler på veien fra input til output blir overstyrt tilstrekkelig mange ganger, kan man ikke lenger skille den menneskelige stemme fra gitarlyd. Vi har befunnet oss i en gjørme av dyp dur, der man av og til kan skille ut at det finnes en viss rytme i de dypeste bassgangene. Å kalle dette musikk, vil være en fornærmelse mot vanlige musikere. Neil Young går for tiden Arne Nordheim en enda høyere gang. Man trenger faktisk ikke hete Neil Young for å ta et lydopptak fra motorduren til Tonsenhagenbussen, for så å sende det ut over et stadionanlegg med et energiforbruk tilsvarende to gasskraftverkutbygginger. Man trenger ikke en gang å kunne spille.

Nå er det paradoksale at gjengen på scenen kan spille. Men hvilke låter de har spilt, kan denne anmelder dessverre ikke meddele. Om man kjører en eller ti ganger med Tonsenhagenbussen, skiller ikke duren seg nevneverdi ut fra runde til runde. Forskjellen består kun i litt varierende bruk av gasspedalen. Og iblant hviner det i bremsene, når en skjærende gitartone likevel greier å trenge gjennom duren, som overforsterkede måkeskrik. Måkene - og myggen, som på samme sted til samme tid i fjor, var meget plagsom - er forlengst blåst til Sveits. Selv holder vi oss fast, og holder ut bare fordi vi har reist et par tusen kilometer for å komme hit.

Vi prøver å koble ut hørselssansen, og konsentrerer oss om å se. Og vi ser en lurvete utseende mann som ustanselig onanerer gitaren med hele kroppen. Han synes etterhvert å ha glede av det, selv om det tar timevis før utløsningen kommer, der han står i sin synbart slitte Olabuksa med et lite obligatorisk A-ha hull på det høyre kneet. Men Neil Young burde være for gammel til å leke en forvrengt Jimi Hendrix. Håret mangler dessuten enhver antydning til krøller (mildt sagt!).

Om herr Young mener at sant skal sies, skal være usagt. Men om det skal sies, bør man nevne at det ble bedre etter "The Needle And The Damage Done". Om det skyldes at det ble foretatt visse justeringer på knappene, eller om grunnen var at undertegnede beveget seg et titalls eller to meter til venstre, vet vi ikke. Faktum er at noe av seansen begynte å minne om musikk. Og så skar et menneskelig ord gjennom luften, over all annen lyd. "Hurricane". Og det var akkurat det det var.

Og noen kilometer senere: "Some say our music is bad. That's 'cause they don't know what's about". Jaha. Der fikk vi den. Før denne opplysningen, har vi vært gjennom kveldens andre akustiske solonummer. Førsteklasses visesang, og vi ønsker oss mer, men det får vi først av pengetrengende fans sittende i veikanten da vi er på vei vekk fra stadion.

Første ekstranummer er likevel verdt hele inngangsbiletten alene. En vanvittig "Rockin' In The Free World" blåser tomme chipsesker og plastikkølkrus på Bodensee, publikum suggereres, og gutta på scenen - spesielt den vel eldste - Young - - går etterhvert amok i et rasende crescendo der en lykkelig Neil river av de fleste strengene på gitaren, legger den på scenegulvet og vil ofre den i ren Jimi Hendrix-stil, men uten å finne tennveske. En voldsom utløsning etter nesten tre timers lydorgier. Absolutt alt er lykkelig opprørt, scenen ligger øde, regnet faller fritt, og vi vil ha noch eine "Zugabe". Men vil ikke alt bli en nedtur etter dette??

Selvfølgelig. Til tross for tildels allsang på avslutningsnummeret, er antiklimakset påtrengende. Det er ikke lenger nok trøkk til å stanse regnet helt. Applausen tar fort sin ende, og sjauere og riggere inntar atter scenen.

Vår lille intervjurunde på vei ut, avslørte at den kvinnelige delen av festivaldeltakerne nok kunne tenkt seg noen flere romantiske låter. På spørsmål til mannfolka om de syntes det var bra, var standardsvaret: "Neil ist Neil". Så da så.

Også Konstanz har en i dobbelt forstand fuktig festivalteltleir. Én har dekket halve Golfpanseret med tettstablede ølbokser. De fleste andre forsøker å dekke det meste med plast.

15 000 - 20 000 tilskuere har skapt en viss lengde på køene til gratistransporten - med buss - til sentrum. Men det frister lite å stå i en fuktig sardinboks akkompagnert av motordur, selv om den bare frembringes av skarve 100 Kilowatt.

Vi velger veien. Til fots. I natten gjennom tyske skoger mørkere enn greven av Bergen. Regnet rutsjer ned fra himmelen. Alt er svart. Alt er vann. Vi kommer ut til bredden av Bodensee, og greier ikke lenger avgjøre om vi går i den eller på fortauet langs med. Det er enkelt å gå på vannet, om man ikke synker dypere enn til ankelen.

Neil Young er verken ung eller gammel. Men månen er tiltagende.

Vil en på Kalvøya for å se på Youngs måne, bør en være utstyrt med 14 dagers oppsamlet ørevoks. Eller hørselvern.

(Lørdag 22. juni 1996.)                                                                                                 Tekst: Odd Magne Hansen