Brevromanen "Die Leiden des jungen Werther" ble utgitt rundt 215 år før Ulf Lundells brevroman "Tårpilen" - og er mye bedre. Goethes utgivelse skapte dessuten i midten av 1770-årene enda større bølger og oppmerksomhet enn Lundells "Jack", 200 år lenger frem på tidsaksen, gjorde. Boka skildret det offisielle tabuet: Ung manns kjærlighet til gift kvinne - som i fortellingen blir mer og mer desperat.
Mens Lundell hadde hatt Vietnamkrigen å bryne seg på, hadde Goethe sin barndom under syvårskrigen, der Frankrike, England, Østerrike, Russland, Sverige og Preussen deltok med stor iver. Europa var i forandring, og femten år etter utgivelsen av "Werther" brøt den franske revolusjonen ut, som etterhvert Napoleon overtok, og på sin egen måte videreførte gjennom Europa. Da han på sitt feltog i Tyskland stoppet noen uker i Erfurt, ble Goethe innkalt til audiens. Der tok Napoleon grundig for seg "Die Leiden des jungen Werther", og påpekte overfor Goethe svakheter i skildringen.
Nå var det ikke for å finne svakheter i mesterens verk forsamlingen så forventningsfullt hadde møtt opp denne førjulskvelden. Kjærligheten, mann! Ja, til kvinne! Som de koste seg, de unge kvinnene, da den meget attraktive unge østerrikeren André Eisermann leste frem fra de mange grenseløse kjærlighetserklæringene til bokens kvinne, Lotte. Og Eisermann leste godt, brukte sine skuespillerferdigheter - vekslet fra stille lesing til dramatisk roping, fra sittende lesing til gående - og nesten gråtende. Mest satt han dog, og da den stormende applausen etter siste setning hadde lagt seg, ytret han egne ord: "Jeg har turnert med denne forestillingen i Østerrike og Tyskland noen måneder nå, men slutter aldri å forundre meg over hvilken interesse og respons denne gamle teksten møtes med."
På dette punktet skal vi hjelpe herr Eisermann en smule. Det hjelper temmelig sikkert at han har spilt hovedrollen i en meget suksessfull film, "Kaspar Hauser", hvilket også innbragte ham flere internasjonale priser for sin skuespillkunst. At han stiller med ansiktsuttrykk, øyne og tristhetsutstråling som James Dean, og dertil virker en smule beskjeden, kan være en ikke uvesentlig faktor i bildet. Eisermanns nye film, "Schlafes Bruder", ble nominert til Golden Globe i Hollywood.
Vi nevner at Giessener Allgemeine, etter premieren i det nyrestaurerte Lotte-huset i Wetzlar 8. mai, skrev: "Stående ovasjoner i flere minutter - André Eisermann har lagt listen for alle senere "Goethe"-foranstaltninger uoppnåelig høyt." Og Stuttgarter Zeitung skriver; "Hvilken uvanlig opplevelse har fått disse unge menneskene til å rives slik med? En popkonsert? Et påkostet Hollywoodprodukt? Nei. Man fatter det knapt. En litteraturopplesning, intet mere.
Mannen med det meget norskklingende navnet Jacob Vinje bistod med utsøkt selvkomponert klavérakkompagnement til passende partier. Både han og Eisermann måtte inn til uannonsert og ikke planlagt ekstraforestilling, til langt etter midnatt, etter at publikumsstormen til den første opplesningen gjorde den utsolgt på et øyeblikk.
Og - vi sier: Enda mer underholdende enn å lese boka, var det i alle fall. Så meget mer som Eisermann hadde anledning til - og måtte - velge ut de mest egnede passasjene. Goethes ellers mesterlige og meget interessante "Werther" inneholder nemlig enkelte noe langdryge, og delvis gjentagende utlegninger. Når derimot bare det beste blir godt nok, er Goethe topp!