"Pappa var en rullende stein" - The Temptations beveger seg igjen
_________________________________
Sporthalle Böblingen 25.11.98

Av Odd Magne Hansen

The Temptations hadde kjempesuksess på tidlig og midtre 70-tall. Musikken buldret og sydet, discjockeyenes hender gikk ofte til deres LP'er, og gjerne spiltes flere spor i slengen. Bl. a. var suksessen med "Papa was a Rolling Stone" overveldende - og med rette. The Temptations hørte også til blant de gruppene som profilerte seg med sanger mot Vietnam-krigen. Den fem mann sterke sanggruppa var et av det legendariske plateselskapet Tamla Motowns aller største navn. Et selskap som så å si utelukkende lanserte svarte artister - og ofte med stor suksess.

Nå har en av "originalmedlemmene", Dennis Edwards, begynt å rulle igjen, mosen er i ferd med å skrapes vekk, men henget er ikke lenger like bratt, og faren for å bli tatt av skredet er liten, selv om herr Edvards er blitt vesentlig rundere med årene. Sammen med de fire enda ferskere guttene (gubbene), snurrer han stående rundt egen akse rett som det er. Edwardsen selv hadde sikkert greidd det like godt liggende. Hans tilleggskilo er meget påfallende, siden jakka hans neppe har vært innom noen skredder på årevis. Den ser ut som en for kraftig oppblåst ballong på bristepunktet - en kjempeutfordring for hver eneste innsydde knapp.

The Temptations ble dannet i 1961, og da Edwards kom med i 1967, kom suksessene rullende på i enda større grad enn tidligere. Etter høydepunktene rundt -73, dalte formkurven jevnt fram mot 80-tallet, og har senere bare blaffet opp i mindre bluss et par ganger.

At gutta ikke har hatt en hit på et utall år, har tydeligvis ikke lagt noen demper på humøret! Fryden over å opptre smitter, vi nyter. Det fyldige bandet låter nesten som hørte man en av de gamle platene, og sangen holder også god klasse. Men noen av de fem stemmene hadde nok mere særpreg fra flere av de 10 (!) medlemmene som tidligere har vært innom gruppa. Én kan naturlig nok ikke gjøre comeback flere ganger - han skjøt seg i hodet i 1973, etter flere år med doping og depping. Navnet var Paul Williams, og dåden fant sted den 17. august det året.

De nåværende gutta i gruppa derimot, sprudler og spretter og danser så godt som middelaldrende menn kan - elegant! -, og smiler og stråler langt mer enn vanlig er i deres alder. De gamle, kjente hitlåtene sitter sånn noenlunde som de skal, og det mindre kjente materialet er til å holde ut. I en sanggruppe med så mye gjennomtrekk, blir i en live-opptreden bandet og showet viktigere enn enkeltsangernes prestasjoner. Det medbrakte bandet greier seg bra. Og gutta kan jo synge, det var bare det med særpreget i stemmene da, innlevelsen og gefühlen.

Vel, vi får en glad og god kveld, men om musikken aldri så mye kalles soul, sjelen får vi ta oss av selv.

Terningkast tre og en halv.


----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Velkommen til å surfe videre i Odd Magne Hansens delvis imaginære verden!

Mot evig sne     Dylan     Young     King     Brown

Supremes     Jackson     Matthäus     Fjørtoft: Stor debut

Home      Til toppen