The Supremes synger igjen
_____________________________________________________________
Sporthalle Böblingen 25. november 1998

Av Odd Magne Hansen

Vi sitter spent i sporthallen og venter på The Supremes. Vi vet jo godt at fru Ness ikke lenger synger med, men det var flere i The Supremes som sang supert.

Stor er vår forbauselse da jentene kommer på scenen: To av dem er blonde! Hm, ifølge vårt leksikon over soulmusikkens historie, "The Guinness Who's Who Of Soul Music", er definisjonen på soul at den synges av de fargede eller svarte. Leksikonet er tykt, langt og tungt, men vi har ikke sett en eneste avbildning der av en hvit artist! Den eneste hvite vi har oppdaget med tekstomtale er Joe Cocker. Om sant skal skrives, står det dog først i leksikonets forord at soul er en syntese av gospel og ryth'm & blues. Men er dette Supremes?? Det svinger voldsomt og grensesprengende i hjernen. Er vi på vidda? Går det mer rundt i toppen enn vanligvis? Vi tar atter biletten opp av lomma. Jo, så sannelig. Med svart på orange: "Masters of Funk and Soul - The Supremes".

Men noen holder nok likevel litt ap med oss. Jentene er neppe i femtiårene, og ikke slanke som de i Supremes engang var. Her er det store former!

I blågrønne, utringede buksedrakter vrikker jentene selvsikkert og sensuelt på sine attributter - og synger: "You keep Me Hangin' On", "Stop, Before You Break My Heart", "Baby Love", "Love Child", "You Can't Hurry Love". Joda, vi kjenner oss igjen. Hadde bare lyden vært litt bedre! Stemmene virker litt mer "skrikete" enn de nok hadde hørtes ut, dersom dette hadde vært hermetisert på plate. Derfor blir det ikke - som så ofte på konserter - lett å få med seg teksten, vi aner for eksempel ikke hvorfor "du ikke kan forhaste deg med kjærligheten", eller hvorfor "jeg er i ferd med å "brekke" hjertet hennes". Nåja, artig er det uansett å høre låtene levende. Selv om fremføringen ikke akkurat gjør oss svevende.

Jentene er likevel tøffe nok til å dra i gang med Aretha Franklin-hiten "Respect", og går ikke rett i baret. Men med respekt å melde, Aretha hadde noen kilo mer soul i stemmen!

I 50 minutter småkoser vi oss gjennom showet, velvillig innstilt. Bare oppvarmingsgruppe, må vite, og større saker skal komme. Og da jentene sammen med The Temptations i deres ekstranummer stormer inn på scenen sammen med dem, og både Temptationer og Supremeser stormer, danser, synger, shower og sprudler seg gjennom ekstranummeret, er vi mer enn fornøyd!

PS:
Av disse Supremesjentene har Miss Lynda Lawrence lengst fartstid, fra -72. Miss Scherrie Payne kom med i gruppa i -73. I følge vårt supre soul-leksikon, har Tamla Motown beholdt retten til navnet "The Supremes", etter at kontrakten med gruppa som inneholdt bl.a. Mary Wilson, løp ut i 1978. De besluttet seg til ikke å tilsmusse Supremes-navnet med substitutter for å prøve å cashe inn på navnet. Derimot, i England, har Jean Terrell (søster til tungvektsboksemester Ernie Terrell), Scherrie Payne og Lynda Lawrence gjennom rettsinstanser vunnet retten til å bruke navnet The Supremes i England. Nå har de tydeligvis brutt grensen, og inntatt Tyskland.

Stjernekast med terning: 2,5

Fotoet viser ur-Supremes midt på 60-tallet.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Søk deg fram til "The Guinness Who's Who Of Soul Music" hos   Haugen Bok    -------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Velkommen til å surfe videre i Odd Magne Hansens utradisjonelle verden!

Mot evig sne     Dylan     Young     King     Jackson     Brown
Temptations     Matthäus     Fjørtoft: Stor debut     Home
Til toppen