Rundt 100 000 mennesker hørte The Stones stemmer og instrumenter formidlet ved hjelp av 252 000 Watt i går kveld. Vel 80 000 innenfor sperringene, og adskillige tusen utenfor, som enten i protest mot de høye billettprisene, eller fordi de manglet Mark, satt utenfor. De hørte ikke så verst de heller - og deltok i begivenheten.

Etter at oppvarmingsbandet har forlystet publikum siden klokka 20.00, bryter hovedshowet, etter en knapp halvtimes pause, løs klokka 21.35. Åpning som vi beskrev i artikkelen fra prøvene for to dager siden - det braker løs i Jumping Jack Flash. Mick Jagger i en rød/orange kort kappe, og ditto farvet skjorte. På 11-meters-videoskjermen troner gutta krystallklart frem i sort/hvitt. Keith veiver med armer, gitar og høyrebein ut i sommerluften. Rocka fyr som før. Lyden høres bedre ut enn ved prøvene - og volumknappen er dreidd noen tusen Watt høyere. Charlie Watts trommer treffer øret med et brak, men det gjør bare godt. Det svinger! Men det er dessverre litt for trangt til å svinge særlig med, her vi står midt blant folket, rett ved miksebordshuset. Sånn sett hadde vi det bedre under prøvene!

Sang 2: You Got Me Rocking. Mick har kastet kappa. Det var planlagt, men ganske sikkert også nødvendig i den varme natten. Keith spiller seg varm med ryggen mot publikum, rett foran og rettet mot Charlie og hans dundring på trommene. Ronnie Wood gitarposerer sammen med bassist Daryll Jones.

"Willkommen in Stuttgart". Mick snakker tysk! Med tydelig aksent, riktignok, men forståelig. Med The Bitch kommer det farver på video-skjermen. Den fire manns sterke blåseseksjonen står hevet til høyre, under høyttalersøylen.

Sang 4 ules igang av den medbrakte sangerinnen fra Liverpool, og viser seg å være en blues. Hele scene-oppbygget i dyp blåfarve, naturligvis! Vi greier ikke ta tittelen i farten, men sangen er lang, og den hever seg, og hever seg. Dama synger bra, Mick også. Et høydepunkt! Jubel deretter, og

"Ihr seid Klasse", melder Mick før neste nummer, tydelig stolt av sine språkkunnskaper. Honky Tonk Women, og dama på alle fire i senga høyt oppe under høyre høyttalersøyle legges i gullfarver - som forøvrig hele scenebygget gjør. Snart går lysarkitekten over til å vise alt showets stilfulle farve- og lyskombinasjoner. Hvitt lys, gull, rødt. Det er nok å belyse - 54 meter i bredden, 25 meter i høyden. Stort og stilig! Det spilles ellevilt "honky-tonk-piano" mot slutten av låta, og Keith vil gå Jerry Lee Lewis en høy gang! Han spiller med på den øvre pianoskalaen, og dæljer snart hælen i tangentene. Stort!

"Jetzt wird's etwas langsamer" forkynner Mick. Joda, han står meget stilig i hvitt, det er Angie som dras i gang. Og lighterne lyser!

I låt 7 rockes det atter løs i herlig driv... Hvilken super bass! Hvilken medrivende rytme! Gimme Shelter. Låta er fra rundt 1970. Den lyder godt og velkjent velklingende i våre vare øreganger.

Vi står foran en gjeng rutinerte folk på jobb, som kan jobben sin - og gjør den godt. Skulle vel bare mangle, når bruttoinntekten er på rundt 35 millioner kroner for to timer! Men blir det mon litt monotont? Sprudler bandet nok? Jagger jogger mindre enn før. Keith, derimot, synes å være i sitt livs form.

"Wollt Ihr mitsingen?" Mick står plutselig der med akkustisk gitar over den flate maven! Og sier "You never make a Saint of Me!" Det har heller aldri falt oss inn.

Endelig skikkelig engasjement fra herr Jagger! Scenevegglyset går i blått/lilla, veksler til gull. Låta drar seg over i bra rock, variert, brilliant spilt. Nå jobber bandet engasjert og sterkt! Og sannelig drar Mick i gang allsang, mens bandet kortpauser. Oh, yeah! Mick ut på høyrevingen, driver låta i gang igjen. Siden sangen er fra siste LP, mener vel Mick innholdet i teksten - ennå!

Til "Some Girls" kommer Mickern ut med el.gitar rundt den slanke kroppen. Han har forlengst gjennom åpen skjorte, vist at han ikke har hår på brøstet, og Keith at han har. De gjør låta bluesig, seige gitartoner fyller natta. Interessant tekst. "Some girls just wanna be fucked all night". Vi tviler ikke. "German girls... Spanish girls..." Kanskje har du mer rett enn mange vil vite? Eller?

Låta blir lang, det er ikke grenser for hva Micks jenter vil. Keith danser som en vill og villig 17-åring, spillende over scenen!

I neste sang går vi fortiden etter i sømmene: "I was out, I was down" osv. En stor 90-tallssang, iallfall i kveldens versjon! Bluesig, rolig, dramatisk musikk. Mick henter munnspillet mot slutten av låta. Vi opplever et strålende, slående og kokende inferno av gitarer, munnspill og lys.

I Paint It, Black, en kjempehit fra -66, farver de scenen svart. Artig med gammel-rock!!

"Habt Ihr Spass?" Jagger i siget. Jada, svarer vi - og dermed er vi i gang med presentasjonen av de medvirkende, keyboardist, trompetist, trombonist, saksofonist, en ung, Jagger-hjelpende mannlig sanger, sangkvinnen fra Liverpool. Har vi glemt noen? En blåser, nok en keyborddist? Ahh, shit, et par av de med noen toner hjelpende menneskene er så likevel stort sett gjemt i halvmørket. Dette er likevel så desidert Stones i lange baner. Kein Zweifel!

Etter å ha omarma og presentert Keith, til slutt, forsvinner Jagger. Keith griper en akkustisk gitar, og påstår han må sette seg. Dæven - får vi visesang? Etter å ha opplevd Keiths vokale prestasjoner på prøvene torsdag, gruer vi oss!

"Jeg skal ta en sang som heter You got the Silver", forteller Keith oss. Han smiler glad, forlegen, sjenert, setter seg forsøksvis til rette på visekrakken - og slår an. Vi er spente som før et strikkhopp, men Keith greier'n! Etter noen syngte toner er stemmen på plass, den, og lyder merkelig nok betydelig bedre enn under prøvene. En blues, selvfølgelig. Keith slider i vei, godt hjulpet av Ronnie og bandet etter hvert. Deretter leverer han Before They Make Me Run, der Keith synger rock - og det godt! For første gang merker vi jordskjelv. Bakken dirrer i rocken!

Pause. Gutta blir borte. Blå, skjelvende futuristisk musikk og ditto lys. En bro, med to røde varsellys i enden, skyves hydraulisk, sakte, leddet, fram utover publikum. Etter to minutter er den fremme ved en scene, 6x6 meter, som hever seg opp midt i publikumshavet. Gutta danser, vimser, vinker seg over broen, og drar i gang Route 66 med publikum på alle kanter. Keyboardisten er med, piano! Raskt over i Get Off Of My Cloud fra -65, og så

Midnight Rambler! Boston Strangler. Fremføringen er suveren! Lyden virker litt mindre krystallklar fra lillescenen, men her får vi musikk i verdensklasse! Som det sømmer seg Stones! Tempovariasjoner, sangprestasjoner, i det hele tatt, variasjon, dramatisk oppbygd. Farten øker - Mick går amok på munnspillet, Keith på gitaren, jublende hender koker og stenger utsikten. Das ist was! Som det svinger! Med sangens dramatiske innhold og tempovariasjoner, snart seige toner, snart raskere, raskere, - et desidert høydepunkt!

Etter litt kunstig mellommusikk, er vi atter tilbake på hovedscenen, og den lillescenehvilende videoen er i gang igjen. Jagger i sin sølvglinsende kappe. En rocker. Rock Me? Låta er bra, den.

It's Only Rock'n Roll! Yes, sir, aber wie! Her blander mange stemmer seg i scenekoret og koket. Bra fremføring! Og mer rock skal komme.

Idet Keith dæljer frem den første tonen på Start Me Up, starter et dusintall røykbomber, og legger scenen grå. Vi har aldri hørt låta bedre.

Brown Sugar! Skurer av gullglitter fra toppen av alle høyttaler- og lysstativer som finnes, drysser utover oss. Som går over i sølvgitterskurer, og - tilsist - i tett snøvær! Hvitt på bakken, hvitt i håret. Elegant gjort. Lang versjon. Keith stormer ut på vingen - en 60 meters gitarspurt. 56-åringen har mer spenst i steget enn 31-åringen Fjørtoft! Sannelig, min savnede hatt! Drar Sugar-akkorder der ute, alene i spoten. Før sangen er til ende, bryter fyrverkeriet løs. "Good Night Everybody!" Ekstranummer: Sympathy for the Devil. Flammekastere. Vi kjenner heten. Vi tror vi skal dø. Det har vi trodd lenge. Av tørst i tropenatten. Fyrverkeri. Klokka er 23.45. Slutt. De fire Stonsene bukker sammen. Høflige og blide.

Og hundre tusen ruslet fornøyd hjem i natten.

Stones er Stones. Anbefales.

PS: Lyst på en Stuttgart-tur? Den 14. juni spiller The Beach Boys, på en langt vennligere utearena i det grønne!

Eller hva med Michael Jackson på Olympiastadion i München 27. juni?
Der deltar også Luciano Pavarotti, Peter Maffay, Vanessa Mae, Status Quo, Ringos All Starr Band og Slash.