Odd M. Hansen:

På ski over de syd-tyske marker _____________________________________________________________________

(19. februar 1996)

Noen drar til Nordpolen, noen til Sydpolen, og atter andre ser verden fra Himalayas topp. Selv har ikke artikkelforfatteren drevet det lenger enn til å bestige Norges, Danmarks, Tysklands og Bulgarias (nesten) høyeste topper. I Danmark var det enkelt, det skjedde pr. privatbil. Det største problemet var å vite hvor toppen var.

Tysklands høyeste, Zugspitze, 2964 m.o.h., gikk også glimrende, nesten alene i en gondol med plass til 100 personer. Følelsen av å fly lavt over grantopper og vilde fjellknabber var angstfull og skjønn, å se grankonglene i kråkeperspektiv var uvant. Skogsdøden dramatisk, og utsikten wunderschön. Nestenbestigningen av Bulgarias høyeste, Mussala, 2925 m.o.h., alene til fots på vinteren, var langt mer dramatisk, og spasergangen over en skrånende snebelagt knivsegg i vaiende vind, uten annet klatreutstyr enn gode norske støvletter, og hvor det på den ene siden gikk 2 000 meter i tilnærmet fritt fall ned i dalen, mens det på den andre siden "bare" stupte 500 meter ned, har fått forfatteren til, på sine litt eldre dager, å søke mindre utfordrende, men som førstegangserfaring like spennende skiutfordringer: Fra Gasthaus til Gasthaus over de tyske markene, der Goethe og Schiller, Heine og Nietzsche, tidligere har skuet og beskrevet landskap, vær og vind, folk og fe - og sne.

Planleggingen er enkel: Telt trenger man ikke, kompass kan være godt å ha i påkommende tilfeller, hvis vær eller andre faktorer kan ønske å spille en et puss. Den store utfordringen ligger i å treffe den uken i året da det er sne.

Valget av startsted falt på den lille byen Welzheim, som med sine 8 000 søvnige innbyggere ligger tre kvarters kjøretur østover fra Stuttgart, ca. 400 m.o.h. Det viser seg at innendørs bueskyting er den store idretten, og den lokale klubben mottar årlig støtte fra den tyske motsvarighet til Olympiatoppen, for å bringe medaljer til det tyske bueskytterforbundet.

Den første skidagen rinner med kullsvarte skyer i rask forandringsmarsj over himmelen. Temperaturen ligger for andre dag på rad godt over null - og det synes. Gatene ligger asfaltbare, innrammet med sandsnø fra snøplogenes tidligere herjinger. Vi har valgt Gaststätte Schützenhaus som utgangspunkt. Der begynner nemlig distriktets eneste Loype. Den består av to parallelle maskinpreparerte langrennsspor som dessverre nå delvis er gjensnødd, og der sneen er noe vasstrukken. God gammeldags norsk klistervoks er det eneste som duger. Skiene sitter som klistret, og tempoet blir deretter. Slike problemer unngår tyskerne, de har knapt hørt om skismøring. Derfor benytter de ski med plastikkmothaker, slik at de ikke glir hverken forover eller bakover. Det går på alt slags føre, og er trygt. (Jeg har forøvrig latt meg fortelle at denne skitypen nå også er på fremmarsj hjemme). Tålmodigheten hos tyskerne er derfor ikke påtagelig, mens jeg etter et par av kunstens regler setter inn ski, hender og hansker med en meget tungtflytende, seig, klebrig, gul væskesubstans.


Veikrysset ved Döllenhof - en annen vinter.

Foto: Odd Magne Hansen
Bestrebelsene gir rask belønning. Ettermiddagshimmelens dypt indigofarvede, raskt og dramatisk skiftende skyformasjoner bringer tankene hen til Nietzsches dypsind, mens vinden og temperaturen lett kan få en til å tenke på Garborgs Jæren. Landskapet er iallfall like flatt. Turen går kun over jorder. Skogene, der grantrærne er noe høyere enn hjemme, er nemlig alt for sparsomt besatt med snøfiller.

Våtsneteknikken blir snart satt på store prøver. Vi må passere et issørpedrag, og min tyske medløper har klokelig satt inn støvlene med vannsikker impregnering. Dette punktet i forberedelsene har undertegnede ved en skjebnesvanger tabbe faktisk ikke tenkt på, og følgene lar ikke vente på seg. Den våte kulden brenner seg langsomt inn i underskoene, og gjør bevegelse i bena til et dominerende interesseområde.

Men en knapp kilometer senere sender sola sine rød-gule stråler ut over landskapet, og skaper et samtidig både varmt og skremmende kaldt eventyrbilde, der vi befinner oss i sentrum av himmelens skaperverk. Dramatisk mørkeblått, svart, levende, vekslende, og med mindre, lyse partier innimellom, bak oss, og med et snøhvittorangefarget landskap foran oss. Det er lyset som virkelig gjør turen spesiell, med skyer som danser foran sola i stadige formasjonsendringer, og med et farvespekter som farver landskapet og stimulerer et trett bymenneskes sinn og sjel.

Plutselig får vi øye på en stor flokk med tett inngjerdede sauer, og barneskolens lærdom om at sauer har hvit ull, blir grovt gjort til skamme. Mot den forholdvis hvite sneen, fortoner sauene seg som mørkegrå, med islett av tysk brunfarve fra markens muld. Ensomhet kan de stakkars dyrene neppe føle, klaus derimot, vil være en langt mer sannsynlig følelsestilstand.

Men vi lar oss ikke lenge plage av noen matdyrs følelser. Selv føler vi den store friheten, helt for oss selv, uten å høre annen lyd enn skienes monotone schwap, schwap, og vindens lek med den røde, norske fjellannorakken med "artic cirkle" og "fjellsikker" påsydd fra fabrikken. På den mange kilometer lange turen, der orienteringsholdepunktene utgjøres av fjerne kirkespir og voluminiøse vanntårn, påtreffes et eneste menneske, en innfødt med plastikkmothakeski uten smøring. Han er hyggelig, og snakker godt forståelig tysk. Som alle andre i trakten, lovpriser han sneen som endelig er kommet, men er lei seg for at den renner så raskt vekk igjen. Med et ønske om skjønn tur, legger vi optimistisk i vei videre, og etter å ha gått et stykke på vannski, får vi oppleve en fantastisk Sonnenuntergang.

Neste dag har tykkelsen på snøen krympet ytterligere, men det kan ikke hindre en barsk Norweger fra å spenne på seg skiene, og å legge fortrøstningsfullt i vei på en ny dagsetappe, mot en ny spennende liten landsbypub. Været er i dag bare mørkegrått, og snelaget like vått. I baren får vi høre at det ikke går an å gå på ski. "Zu viel wasser in der Loype". Det løser vi greit - tror vi - ved på norsk gammelt vis å gå våre egne veier. Overraskelsen er imidlertid at vi møter en del pløyde jorder, som er like mye brune av muld, som hvite av sne. Nåvel, litt slalom mellom plogrennene har bare klistervoksen vondt av. (Kanskje var det likevel bedre med smørefrie ski?)

Landsbyen vi har tatt sikte på i det fjerne, bringer oss ned en uventet bratt skråning, og tankene går hen til formiddagens VM i kvinneutfor, der den tyske lieblingen Katja Seizinger tok sølv, og Picabo Street gull. Med Zweite Deutsche Fernsehens gjentatte slow-motion sendinger med kommentarer til, og beskrivelse av, Streets stil i sin unormalt lave og effektivt sprikende stilling i målschussen i minne, fristes vi til å gjøre et forsøk. Det blir imidlertid raskt ganske klart at stillingen passer dårlig for gamle menn, og etter mindre enn ti sekunders kjøring har lyskekrampen satt seg og skiene tatt styringen. De går til hver sin side, og spagat for svakt tilårskomne herrer viser seg å være noe smertefullt, idet den gjennomvåte snøen gjenskaper den norske snømann på de syd-tyske åpne jorder.

Vel, man må videre. Intet stopper oss. Vinden øker, regnet siler, og annorakken snøres tett rundt ansiktet, i det vi passerer vakre harespor og noe mindre vakre, visne gresstuster. Det blir vanskelig, men nødvendig å rope på tysk i motvind. Den kalde, sterke vinden tar tak i tunga, vrir den inn og ut av stilling, og det blir bortimot umulig å få vridd den til å få fram de korrekte og forståelige harkinger som det tyske språket er så rikt på. Snart lar vi bare vinden ule og regnet piske, og går hver for oss i ett med naturens ville sjel.

Vår landsby er død. Vi går gatekantlangs på skiene, gjennom hele bondegårdsbyen, uten å se eller høre tegn til liv, hverken av dyr eller mennesker. Klokken nærmer seg fire. Det er søndag. Intet Gasthaus her.

En drøy km senere, skrider vi stolt og slitne inn i neste landsby. Her er det liv. Fire hester står og svinger svansene. Og undrenes tid er ikke forbi - en noe sliten utseende bygning bærer et skilt, der det står "Landgasthaus Döllenhof". Det ser nedlagt ut, men når vi kommer nærmere ser vi at skiltet også inneholder ordene "Dusche, WC", og i det vi runder hjørnet - aha - en bil parkert, joda, det er åpent.

En beskjeden Skimann* blir lett mittpunktet. Når serveringsdamen ikke helt skjønner hva en prøver å uttrykke, sier en bare: "Jeg er ikke så god i tysk, jeg kommer fra Norge." -"Ah, Sie sind Norweger, und Sie machen Langlauf hier! Norwegen hat doch viel Schnee und Berge?" Volumkontrollen er ikke akkurat på minimum, og plutselig snakker alle om oss og Norge.

Kaffen er billig, maten er billig, og søvnen er enkel, men billig. Av Tysklands 7 283 ølsorter, er også Landgasthaus Döllenhofs variant god og rimelig. Vin og schnaps likedan, og et "Wanderkarte" koster 13 kroner.

I skrivende stund faller atter tunge snøfiller over byen, og tankene går hen til en vakker vårdag på Karl Johan. Men i morgen er det Karneval i Stuttgart.

* Artikkelfortfatteren kommer fra tettstedet Ski, 25 km syd for Oslo.

All tekst: ©Brage Forlag

Goethes hjemmeside       Odd Magne Hansens hjemmeside       Home

På ski gjennom de syd-tyske skoger