Artisten Prince er atter ute og reiser. Hans turne „Jam of the Year“ skal visstnok føre ham verden rundt. Vi besøkte konserten i Stuttgart.

Spesialgjesten Larry Graham med band, var, til tross for en halvtimes for sen ankomst på scenen, verdt halve inngangsbilletten alene. Kledd i helhvitt, med hvit bassgitar hevet mot himmelen, kom han effektfullt inn på scenen, til intens tromming, og bød en time lang på funk og soul så hele artistsymbolet snart var glemt. Da vi oppdaget sangmikrofonstativet som var påmontert gitarkroppen, skjønte vi hvorfor han hevet bassgitaren sin litt hver gang han skulle synge noen soulstrofer.

Da så Artisten selv kom til syne, to timer etter annonsert konsertstart, måtte vi vri halsen 180 grader rundt, for i det hele tatt å se mannen. I helrød drakt hevet han seg langsomt høyt til værs, direkte opp gjennom gulvet, på et sted som skulle vært midt blant publikum, men som pga. halvfull hall var heller langt bak. Musikken fortsatte suggererende, mens hovedartisten under gulvet tok seg fram mot scenen. Grønt laserlys lot, gjennom et trick med et usynlig lerret, den enkle delen av sangteksten sveve over hodene våre - tilsynelatende i løse lufta.

Da The Artist allerede etter 20 minutter under en strålende scenehimmel av Purple Rain dro i gang låta av samme navn, ble jublende hender, lightere og stjerneskudd rettet i været, og kvinner lettet til værs på sterke skuldre. Temperaturen steg fra pluss 25 til kokepunktet på fem sekunder - og ble der til siste lampe blinket farvel. Lyset gjorde nå den lille mannen under den store himmelen rosa, mens de mykvakre og tildels nyarrangerte tonegangene lot voksen smelte i øregangene.

The Artist har et budskap: Love and Peace. Und Jesus. Han spør om han kan tale til Stuttgart. Om Stuttgarts svar er nølende, går han likevel rett på sak. Jesus ble arrestert og dømt til døden for å ha sagt at vi skal elske vår neste. Låten han deretter drar, sier han er omdøpt til „The Christ“. Ved den vakre låtas avslutning er vi overbevist om at det langtfra er tilfeldig at det digre, nå hvittlysblinkende Artistsymbolet på bakre scenevegg også har kristenkorset i seg.

Denne Artisten er nå blitt så voksen at han når han skal skrive sin alder, må begynne med et 4-tall. Nesten alle store musikkartister har da passert sin kunstneriske senit. Ikke så med „The Artist formerly known as Prince“. De siste årenes erfaring har tydeligvis modnet ham som kunstner, og brakt ham videre på en vei som fører rakt mot pop og rockens aller største - og snart forbi...? Nå er det mindre smakløs sex, mindre Michael Jackson-dansing, og langt mer råtøff rock. Pip-pop-poppen fra Valle Hovin-tiden for ti år siden, har i stor grad veket plassen for blues, soul og funk, alt temmelig rocka. Det smakfulle lys- og sceneshowet gjør sammen med Prince' låtutvalg og nyarrangementer, og en meget inspirert Artist, denne konsertbegivenheten til langt mer enn „Jam of the year“. The Artist gir oss ganske enkelt et eksempel på hvor langt rocken er nådd i løpet av sine første 50 år. Intet mindre.

Snart blir nesten kvarte salen invitert opp på scenen til The Artist, og danser ellevilt henrykt med lysende øyne det neste kvarteret under et lavt, grønt, strålende lasertak, mens The Artist instruerer, og snart drar key-boardtangentene gjennom ville rytmer. Scenefolket befinner seg sikkert i himmelens forrom, og går temmelig motvillig ned i den jordiske salen igjen. Hvilken julegave for fansen! Hva blir neste disco-besøk etter dette?

En del av sine gitartoner drar The Artist fram foran flagrende flammer på scenens to opphøyde vinger, i lett tilgjengelig åsyn også for all hallens aller laveste blant publikum. At flammene er kunstige, er bare en fordel. Her er likevel varmt som i helvete, men skjønt som i himmelen.

Etter en time og tjue minutter tar Artisten farvel med Stuttgart.

Da han fem minutter senere, alene i et vanvittig, praktfullt stjerneglinsende sølvantrekk, og med symbolformet gullgitar, plutselig står strålende belyst på scenens midte, tar konsertens del to til. Den overgår første del i alt. Nå får vi 40 minutters funky, lystig, kokende og sydende soulbluesrock av aller høyeste kvalitet, som vi aldri skal glemme. Elvis, Jerry Lee, Jimmy - ja, bare finn frem navn - her var alt, og enda mye mer, og alt gjort The Artistmessig.

Skulle noen likevel mene noe manglet, måtte det være noen av de beste Springsteen- og Dylan-elementene, men ellers inneholdt dette møtet med The Artist det meste av hva rockens og popens mange facetter kan by på.

Rocken har gått en lang vei siden fødselen på 50-tallet - og siden vi stiftet et vilt bekjentskap med The Pussycats på Folkets Hus i Ski i 1964. The Artist er rockens fremste ledestjerne inn i dens andre århundre. Til vår glede uttalte han i forbindelse med sin 40-årsdag: „Jeg kommer aldri til å miste mine skarpe kanter, så lenge jeg er i stand til å hoppe ned fra et klavér.“

Til slutt: Går du på Artist-konsert, finn for all del ikke på å kjøpe sitteplass! Da er du i så fall desidert på feil plass i en gal tid.

Da alle hallens lys atter skinner, og all lyd utgjøres av publikums tale, gjør en speaker to ganger ettertrykkelig oppmerksom på at det offisielle nachspielet skal foregå i Das Alte Schützenhaus. Kort etter kommer Prince selv inn fra høyre, og vinker smilende til et forbauset publikum som allerede er på vei vekk.