Tyskland var ikke ett land på Goethes og Napoleons tid, men på det meste delt i flere hundre småstater, fyrstedømmer der statens førerskap som regel gikk i arv fra far til sønn. I tillegg fantes de tyske store maktene, Preussen og Østerrike.

At Napoleon fikk såpass lett spill med å erobre det som i dag er Tyskland, må ses mot bakgrunnen av at et utall små og store kriger i manns minne - og lenger - hadde herjet de tyskspråklige statene. Det daværende næringslivet led under lokale tollmurer og kaos i politikk og forvaltning. Vanlige folk var i stor grad undertrykt. Godsherrer hadde livegne. Få kunne lese og skrive. Og i de fleste tyske småstatene var frykten større for Preussen og Østerrike, enn for Napoleons Frankrike.

Napoleon var tross alt et barn av revolusjonen - en revolusjon som i Frankrike i 1789 lovet likhet og frihet. De øvre tyske samfunnssjiktene, særlig i de sydlige og vestlige områdene, sympatiserte overveiende mer med Frankrike enn med de to tyske stormaktene, som var blitt trengt østover, og etterhvert mer og mer ble påvirket av slavisk innflytelse. I de tyske smårikene i området mellom Preussen, Østerrike og den lynraskt voksende franske stormakt, hersket uberegnelige og uoversiktlige forhold. I de sydvesttyske statene var fransk i stor grad omgangs- og utdanningsspråk i hoffene og i de høyere lag av befolkningen.

Napoleon - med sin storhet, fremgang og organisasjonsevne - ble av mange tyskere sett på som en trollmann, en kroppsliggjørelse av en lengsel etter en mektig mann som kunne bringe endringer, vekk fra alt det gammeldagse og gammelmodige, fremover mot reformer og ny, opplyst framtid i ordnede former, med frihet, økende velstand og en slags fred. Var han sogar ikke en verdensbefrier, som også de tyske statene i høy grad trengte?

Opplysningstidens ideer hadde på 16- og 1700-tallet bredt seg fra England, gjennom Frankrike til de tyske statene. Frankrikes største dikter, Voltaire, pleide vennskap med Preussens konge på midten av 1700-tallet, Friedrich Den Store. Og "Storm og lengsel"- perioden i tysk litteratur mot slutten av århundredet - som Goethe blir regnet som en del av, særlig på bakgrunn av hans roman "Den unge Werthers lidelser" - var sterkt influert av både Voltaire og opplysningstidens tankegods.