Flukt. Det er diagnosen, flukt fra en hard forsteinet virkelighet.

Man blir bilsamler, for eksempel, og går opp i dette, i fritida, går ikke opp i jobben.

En psykolog jeg har møtt var også slik, jeg var i praksis som legestudent, psykiatri, han uffet seg

over pasientene og vi hadde en samtale, jeg var der som observatør, han talte med pasienten, han

snakka litt om ditten og datten, svetta, kom ingen vei, bare sykmelding syntes å være poenget, og sa

til meg etterpå fortrolig «sånne er det MANGE av».

Selv hadde han en fritid hvor biler sto i høysetet.

Nei, han fikk ikke brukt seg selv i jobben, da ble fritida hovedsaken. Pervertert. Lyst. Han levde

etter lyst, og skulle man hjulpet ham, behandla ham, rett og slett, kunne man tatt for seg dette,

direkte, syns du ingenting hjelper med de stakkars pasientene?

Og han kunne snakket.

Han hadde sånn sett for dårlig veiledning. Arbeidsplassen fungerte ikke godt nok.

Han kunne blitt plukka opp.

En annen psykolog var mer følsom, og sa til meg hvor vondt han syntes det var å tvangsinnlegge

pasienter. Han var dypere, mer i overensstemmelse med seg selv. Han skjønte smerten, kunne

uttrykke smerten ved ikke alltid være i stand til å hjelpe folk. Fin fyr. Han møtte jeg noen år senere,

han var seg selv, ved godt mot.

Men han første hadde forsteinet seg. Det er ikke noe å gjøre! Han så ikke land, og gjemte seg med

fritida si.

Merkelig sak.

Man kan si denne første psykologen hadde havna på feil hylle, ikke den andre, det lå ikke i ham

noen stor psykologisk innsikt, han hadde yrket sitt bare som «jobb», en rimelig harry type, når alt

kommer til alt, hva gjorde han til psykolog sånn i utgangspunktet?

Jeg vet litt om ham, han ble senere fengselspsykolog, kanskje fordi han følte seg i fengsel selv,

mentalt, og jobbet med folk det kunne se ut som det var enda mindre håp for.

Men, det å ta tak i problemet, sett i stort, er dette essayets oppgave.

Hva skal til. Hvorfor lever ikke mennesket i overensstemmelse med grunnleggende behov.

2

En historie. Da jeg jobbet som lege hadde jeg en kvinnelig pasient med senebetennelse, hun var

stressa og ville ha behandling slik at hun fortest mulig kunne komme seg i arbeid igjen.

En annen pasient, med meget høyt blodtrykk, jeg fikk vite at han jobbet full tid på fabrikk og drev

samtidig eget gårdsbruk hjemme. På høygir.

Jeg begynte å tenke psykosomatisk.

Videre en dame med skuldersmerter, pen pyntelig dame, tantete, jeg skjønte etterhvert at

skuldersmerter betyr at du strekker deg for langt for folk uten å bli satt pris på. Plikt.

Protestantisk arbeidsmoral. I ditt ansikts sved skal du tjene ditt brød.

Man skal jobbe! Da er man et godt menneske.

Dette er den vestlige verden. Stress-skader av for hardt arbeid.

Man er ikke noe annet enn sitt arbeid. Farlig. Man mister seg selv.

Hard work.

Dette er en saying, i vår kultur, gift med jobben og slikt, man investerer seg selv totalt i sitt arbeid,

ser ikke land. Man kan ikke slappe av.

Og så møter man da gjerne den berømmelige veggen, som er så populært for tida. Stress.

Det å føle framgang i jobben, at man får gjort noe, er gratification. At man kommer videre. Det

skjer noe.

Der det IKKE skjer noe, der den samme tralten skjer hele tida, dag ut og dag inn, går folk mye

sykmeldte.

Jeg jobba en gang på en HVPU-institusjon, der det var borti 20 prosent sykmeldte til enhver tid.

Vanskelig sak.

Dette er selvfølgelig vanskelig arbeid, det er ikke gjort på en to tre å nå inn til disse, men man kan

lære, prøve seg fram, plutselig kan det skje ting.

Man trenger faglige diskusjoner og oppfølging, da er det greit.

Team-arbeid.

Som lege på dette stedet sleit jeg, nyutdanna, så virkelig ikke land, fikk problemer. Nå kan jeg se

annerledes på saken, men det å jobbe rasjonelt med framskritt er poenget.

Man må oppleve at det skjer noe, ha noe igjen for sitt arbeid, ellers møter man faktisk veggen.

Tiltak.

3

Det merkverdige i sykdom. Når man snakker psykosomatikk, er folk ofte ikke med. De tror ikke

noe på det, tror ikke det hjelper å tenke slik, dette er samfunnsbevarende. Helse er nå blitt noe du får kjøpt på Volvat legesenter. Bare det.

Alt mulig annet kan du bare dra lenger ut på landet med.

Og du skal dra på helsestudioer og trene kroppen, og så videre. Feil.

Tiltak kreves.

Denne ideologien, at «kroppen» kan betraktes isolert, har ført mye stygt med seg. Folk har alskens

allergier for tiden, ikke minst matallergier, som ingen hadde før, og skal legge om kostholdet og

bruker overvettes mye tid på dette og kostholdsbransjen florerer og har gode tider. Eksepsjonelt.

Fluff, fluffy dette her, dette er det konsumerende mennesket, pervertert.

Å! så godt det er å kunne si slikt!

Poenget for folk er bare hva de tar INN. Derav narkomani. Bare de tar det rette dopet vil alt gå så

mye bedre. Folk eksperimenterer. Og legemiddelbransjen pøser på og tjener milliarder.

La meg se. Kanskje det er noe vi kunne gjort her? I stedet for å presse på deg lykkepiller? Du føler

deg mistilpasset, sier du? Kanskje det er de andre det er noe galt med? Ikke deg?

Ønsket om tilpasning, vagt, jeg ser.

Bli som andre. «Fungere» i maskineriet, samfunnsmaskineriet.

Mennesket er blitt en maskin. Veldig farlig. Hva skjer. En diagnose. Viktige saker.

Her.

Etter datamaskinenes inntog fins det bare maskiner. Bare.

Det er ikke å overdrive. «Det er noe galt med hard-disken». Vitenskapen har sikkert en pille for

dette. Hjernen er ikke der den skal være, den trenger påfyll av nytt drivstoff, slik at jeg kan tenke

klart. Klarere. Øl.

Man begynner å drekke, får klarsyn, nå går det bra. Det flyter. Depresjonen heves.

Flaska er tom. Krise. Penger!

Man går på sosialen, til NAV, krever penger, klientene er masete, saksbehandleren skjønner ikke, og krever tiltak, hva skal man gjøre her! Umulig!

Nei. Man må se mennesket. Seg selv.

Ideologi for en ny verden. KREM.

4

Alt er ikke enkelt. Men KREMs impetus her om kreativitet i arbeidslivet er uvurderlig, man

kan bygge på dette og si at et menneske har krav på å kunne være kreativ på jobben. Man skal bli

hørt på, forslag skal bli tatt til følge, man skal være del av team, til det kreves det møter og

diskusjoner, overalt.

Ta Seven Eleven, et sted blitt for ungdom bare å «jobbe», servilt, for å tjene penger og få

yrkeserfaring, dette er ikke lett, ikke uproblematisk, folk vet at pølsene der ikke er gode, for å si det

mildt, i lengden, det er ernæringsmessig farlig, vet man, selv om man sikkert kan sette på tester som

sier de holder mål, men de ligger for lenge og blir skikkelig uappetittelige, på disse

varmemaskinene, man ser dem, det er vel saken, gamle norske pølser, varme pølser i gryte, holdt jo

bra de!

Og lette å varme opp. Neida! Man skal ha «grillpølser» av alle mulige slag, som ligger der og tørker

inn med bacon rundt seg, det er til å kaste opp av.

I ungdommen opplevde jeg norske pølseboder, alltid hyggelig, med løk, rå eller stekt, vi spiste dette

på tur i byen, alltid godt. En delikatess, rett og slett. Jeg husker det med glede. Men nå derimot.

Flaks hvis pølsa er god, holder mål i det hele tatt.

Dette ser de som jobber der. Hva gjør de? Ingenting. Kritikkverdig.

Noen prøver sikkert å ta dette opp, prate om det, men sjefen sier vel bare «det går greit». Og det er

det. For poenget er å tjene penger.

Man undres. Hva er dette. Ta dette som det kommer, man kan ikke gjøre alt på en gang. Man må

finne en stragegi. Lur. Man må se dette i stort. Konsumsamfunnet, som er pervertert.

5

Psykiatri. Jeg jobba en gang på et psykiatrisk sykehus, det var en pasient der som jobba på

våpenfabrikk, og var innlagt under diagnosen paranoid schizofreni, for han følte seg forfulgt på

jobben. Et stjerne-eksempel.

Våpenfabrikken var normal-arbeidsplassen der han bodde, Kongsberg, «alle» jobba der.

Det er liksom helt greit. Bare man har arbeid, spør ingen om noe. Men hva slags arbeid. Våpen. Til

hva da. Er dette sunt. Riktig. I verden i dag. Hæ?

Man kan bli syk av mindre.

Videre. Barnehage. Folk titter på de som jobber der og ser at nå jobber det noen menn der, noen,

ikke mange, men merkbart flere enn før. Hva fører denne endringen med seg?

Det kommer nye impulser, man har ikke lenger begrepet «barnehagetante», det er et team som

jobber der, jeg kjenner noen slike folk.

Der diskuterer de hva de skal gjøre, tar opp problemer, og ser ut til å ha det hyggelig.

Man har fått en kjønnsdelt arbeidsplass, alle liker det.

Yrket krever å bli tatt seriøst. En førskolelærer. Rett og slett. Kredd.

Det jeg vil fram til her, er at folk har behov for at jobben deres blir «verdsatt». Barnehagetante var

før en nesten odiøs betegnelse. Førskolelærer er greit. Nå. En forbedring har skjedd.

NAV har også gjennomgått en slik transformasjon, yrket som saksbehandler på NAV har mer

respekt enn det gamle «sosionom». Også temmelig odiøst i vide kretser.

Den bedrevitende idiot som bare kommer med dårlige råd, og «lytter» til deg, noe som er lært på

kurs, men som ikke ser hele mennesket og hele samfunnet i stort.

6

Konkret.

Det slurves mye med terapi. Den blir for individ-sentrert, man ser ikke lidelser som i det vesentlige er samfunnsskapte, ut fra dårlige omgivelser, der du jobber og der du bor, der du går på skole, overalt,

dårlig stemning overalt hvor man ferdes, man ser ikke land. Får ikke tenkt, får ikke vært seg selv,

får ikke ro, får ikke sove.

Og da kan man jo ikke stå opp om morran. Man har jo ikke sovet. Bruke hele formiddagen på å

komme seg. Huff. Dem har jeg sett. Det er mange sånne. De befolket Fattighuset. Stress.

De prata bare om penger.

Mistilpassede individer som målbar noe jeg har kalt De elendiges retorikk, der det bare dreide seg

om å få sine rettigheter etter loven på NAV. Ikke mer.

De fleste var helt uten håp. Forferdelig. En erfaring.

Hvis det er målet i livet, bare få den trygda du har krav på.............

Feil fokus.

7

Det ekte mennesket. Kreativt. Kan håndtere vanskelige situasjoner, kan bearbeide problemer, kan

møte stengte dører uten å hamre løs på samme døra hele tida etterpå, flere ganger om dagen, finner nye veier. Tenker.

Fleksibilitet kreves.

Man får ikke uttrykt seg i sitt arbeid. Blir psykotisk. Går og dagdrømmer, prøver å finne feilen,

hvorfor man har det så dårlig. Terapi kreves.

Omsorg. Søtt. Ta mennesket på alvor. Hva skjer. Hva har skjedd. Med deg. Kan du snakke.

Noen blir opptatt av å finne noen å legge skylda på, for sin egen misere. Andre blir mer innadvendte

og begynner å mene at alt er galt med en selv.

Utadvendte og innadvendte løsningsforsøk. Se mennesket. Deres strategier for problemløsning.

Mor-barn-problematikk. Jenta som blir fratatt ungen av barnevernet. Hva skjer.

Her kan man også tenke samfunns-strategisk.

Et stjerne-eksempel, igjen, er Grünerløkka i dag. Der det å gå med barnevogn synes å være den

høyeste status man kan tenke seg. Tenk det.

Det å bli voksen for en kvinne går rett og slett på det å få en unge sjæl. Da triller de og er i

kjempehumør hele dagen med venninner på kafé og drikker te av alskens slag og kaffe mocca og så

videre og er gira så det holder.

En degenerasjon.

En reaksjonær trend, til det gamle samfunn, der kvinners mening bare var å være fødemaskin.

De som ikke er med på den tralten blir uglesett. Kvinner kan gjerne jobbe, men det er tida med

ungen som er det egentlige, de står i matbutikker og betaler TV-lisensen med det, og hører ikke på

deg.

Syns du ikke jeg er flink nok, eller! Her på kassa på ICA! Hæ!

Kassadame er blitt det vanlige low class kvinneyrket, her på berget, det er midlertidig, selvfølgelig,

alltid midlertidig, hold køen da, for svarte!

En logistikk skjer, noen steder er det gode forhold på jobben, og tilkaller man hjelp fra bakrommet

kommer det med det samme, det gjør underverker for stemningen i køen. Også.

Man jobber i dialog.

Man har gjort jobben til sin, man ser at det er mulig å få være seg selv på slike arbeidsplasser også.

Da er jobben gjort. Være der man er.

8

Kram snø, glatte veier, Falken får utrykning, noen blør neseblod, men det er ikke alvorlig, man tar

tak, får bilen på rett kjøl, teamarbeid.

Sånne folk er gjerne rimelig samkjørte, resultatorientert.

Man ser det går an.