Glem alt du har hørt om tysk rock. Se det på denne måten: Hvert land med respekt for sin kultur, har en egen nasjonalrocker som synger egenkomponerte låter på landets språk, har holdt det gående i 20 - 30 år, og er født i 1949. USA har Springsteen, Norge Åge, Sverige Lundell, Danmark Larsen, osv. I Tyskland heter han Peter Maffay, og overgår dem alle i popularitet i eget land.

Den digre gitarformede scenen står midt i lokalet. Trommisen sitter på den dreibare, opphøyde sentrumsdelen. Publikum på alle kanter. Alle ser, alle har utsøkt lyd fra et høyt i sirkel hengende høyttalerbatteri.

Det ti manns sterke bandet drar i gang med Love Me Do, Please, Please Me, en tidlig Stones-hit, Sitting In The Dock Of The Bay, et Simon and Garfunkel- og et Creedence Clearwater Revival-potpouri. Intet mindre. Uten at det er kopiering av originalartistene.

Glem alt du har hørt om kjølige tyskere. Stemningen er sydlandsk, men ikke hemningsløs og ellevill. Rett og slett varm og kjempegod. Og Maffay leverer varene. Han er ypperlig både som pop- og rockutøver. Hans egne tekster er dypfølte, men inneholder en del av bransje-klisjeene. Scenenykker og -angst er denne mannen totalt fri for. Hele bandet sprudler av avslappet livs- og spilleglede.
Maffay er litt bedre enn Lundell på gitar - men bare litt. Det holder i lange baner, hans band duger i massevis. Hans stemme ligger midt mellom Lundell og tidlig Lennon, og er ikke preget av whiskyforfall. Kroppen er som på en slank, veltrent 25-åring. Peter Maffay kjører hele popstjernepakka - uten å ha tatt skade av det som artist. Salget av Maffay-souvenirer, T-skjorter, Maffay-jakker, glansede bildebøker, plakater, kalendere, program og alskens effekter går glimrende. Ikke verst for en mann som om to år fyller 50! Konsertene blir utsolgt bortimot et år i forveien.

Sanne Salomonsen og Amanda Marshall har vært blant oppvarmerne på 96-turneen.

Fyren stiller med svart bassist - Ken Taylor - som har spilt (bl. a!) med John Mayall, Jimmy Cliff, Desmond Decker, Donna Summer og Boney M, svart saksofonist - Eddie Taylor, og svart sangerrinne, den iøyne- og iørefallende Sherryl Hackett. Gitaristen Andreas Becker overgår de fleste i avansert, stemningsfullt gitarspill. Den andre gitaristen, Frank Diez, har spilt med Jimi Hendrix, Chuck Berry, Little Richard, Alexis Korner, Eric Burdon og Mick Jagger! Den 25-årige keyboardisten Pascal Kravetz opptrer som en ung Jerry Lee Lewis, men uten å være ekte gal, som Jerry Lee. Han slår an tangentene med beinet - til gitaristen!

Her har vi vakre pop- og rock-ballader - mange-, dundrende, suggererende rock, mens vi i perioder presenteres for 60-tallets politiske og musikalske stjerner, vist gjennom filmsnutter på fire høyt hengende runde bildeskjermer - med bilder på begge sider, her er svevende ørner og måker - som ikke styrter slik Lundells måke i romanen "Søvnen", og fremfor alt en stemning som bare er utrolig god, glad og varm, med et vekselsvis lysviftende og rytmisk klappende og diggende publikum - som lar seg rive med i en fem minutters ljomende allsang til den aller vakreste av balladene.

La Springsteen få to års ferie. Lær deg tysk, og lytt deg gjennom Peter Maffays 30 CD-utgivelser siden suksessdebuten i 1970. Kryss Skagerak og Kattegat, og gå på Maffay-konsert i en storby. Du glemmer det ikke. Peter Maffay har tatt rocken hjem - til Tyskland.