Hvorfor hilser du ikke på meg,
ikke en gang om natten.
Jeg ligger alene på gulvet,
beføles kun av et mykt teppe
og en madrass, men deg ser jeg
ikke, du kommer ikke innom her.
Gatelysene avslører regnet som
prøver å lure seg ned om natten,
mørket sees kun i skyggen.
Kald vind innunder vinduskanten,
strykende kjærlig over min
halvnakne kropp, vissen gul
for det trenede øye.
Trærnes grønne blader, drar greinene
ned mot bakken, pisker
de i asfalten, oppskrapte våkner
de om morran, tror ingenting
har hendt, men likevel kommer ikke
høsten som noen overraskelse.
Blod renner fra husene,
mødrene har låst ungene inne,
de vandrer langs de folketomme
gater, vakker, som den sjuende dag,
som byens hvite duer, som vann
gjort til vin, og jeg ser deg kun
bak mitt regnfylte blokkvindu.
Vidar Nordhaug
levende tanker 