Ved havnen blåser en snøkald vind, ved sjøkanten der den 
bryter med snøen.

Innerst inne blant steinene, i ly for vær og vind, vokser det
en nyutsprunget kvinne, ren som nysnødd snø, med 
havets levende sjel i værbitt sinn, der opplever varmende 
sol for aller første gang.

Hun lukter lengsel, tørster og strekker seg opp mot meg.

Jeg plukker forsiktig, bryter så pent over roten, smiler og
ler, og tråkker henne ned under foten.

Kong vinter snur seg og ser etter fler.

                             Arve Rasmussen

Først en forventningsfull iling,
Som sakte øker,
En rosenknopp,
På tur ut.

Så blir  følelsene sterkere,
Føler en kvelende glede boble inni meg,
Rosen springer ut,
Strekker sine blader alle veier.

Så vedvarer gleden ved forventningene,
Blir nesten avhengig, føler seg fortapt,
Rosen står og gjør omgivelsene rikere,
Viser seg i all sin prakt.

Følelsene dabber av hos min kjære,
Mine er fremdeles gode, men litt vemodige,
Rosen mister sine største kronblad,
Og resten taper sin glans.

Føler smerten i mitt hjerte,
Vil så gjerne kjenne han nær,
Rosen blir myk i stilken,
Og henger med hodet, dufter ikke mer.

Føler kulden i hans kroppsspråk,
Vet at det aldri blir mer,
Rosen har tørket inn,
Uten liv og glans, den viser bare tapt kjærlighet.

Midtsommernattskrise Midtsommernattskrise... ...blir det når hun dusjer en kveld og oppdager selv en kvise på ryggen. Hun har fått en ny venn, er hals over hode forelsket i den og planla i kveld å elske. Men han er perfekt, uten defekt og stakkars, hun har fått kviser igjen! Midsommernattskrise..... På stranden på randen til å ta sitt liv. Diagnosen?....HIV.... Å prøve å forstå hvordan dette skal gå? Én etter én...husker avdøde venner mens sanden bare renner gjennom timeglasset. Livet ble kort døden kom fort. Smilet lå om munnen i det han traff bunnen, så fløt han opp renset og hel, men hva ble av hans sjel? Midtsommernattskrise... i rom nummer ni, nå er det forbi. Hun stryker hans hånd og kjenner dens varme, for siste gang. Hun ser på hans ansikt og stryker hans kinn, for siste gang. Som så ofte før hjertet det blør når hun stryker hans hår mens hun husker netter når de var elskere og da strøk hun håret mens han kjente hennes lår..... Og smerten vokser fortvilelsen eser utover sine bredder. Ensomhet stiger mens lungene higer, grepet av angst. Alene nå Hvorfor måtte han gå, ......for siste gang? Anna Maria Verrecchia

Tiden etter… I det morgenens tidlige stråler varsomt trykkes igjennom vindusskjermen og danser sin varme til mitt ansikt, smiler jeg, endelig glad, til jeg, ved siden av meg, finner nok en gang kun en strøken pute under min arm. Og jeg sukker. Fortumlet i tanker begynner jeg min morgenrutine. Stirrer ut i intet, lytter til stillhet. Barberer meg, men mitt blikk er festet bak meg i speilet. Jeg er skåret, jeg blør. Jeg prøver å fjerne det men det er nytteløst. Skorpen forblir alltid et kløende, sviende minne. Og jeg sukker. Jeg sitter ved mitt bord, prøver å ta til meg mitt brensel, men sulter etter et annet drivstoff. Prøver å oppta mitt sinn, narre det til å bekymre seg for verdens selsomme gang. Men hele tiden, kan ikke engang den største apokalypse løsne mitt befestede blikk fra den tomme stolen foran meg. Og jeg sukker. Og i det dagens glade glemsel faller til mørke, trår jeg nok en gang inn i dette tankenes hus. Og utmattet, utbrent og tom, synker jeg ned i min stol, bukker under, lytter til de tomme rommene, og innser endelig min sannhet: at jeg hører den samme lyden i meg. Mikkel Mowinckel

______________________________________________

Stopp ikke tyven Så fine følelser du har lite vier jeg tankene til konsekvenser nå alt jeg vil er å ta på deg og videre ta deg og senere aldri gi deg tilbake Peter Bains

Kaméer Kvinner: fornemme, vakre, pene Ansikt mot ansikt på rekke og rad Hvert smykke som kunstverk foreviget i tid Hvert smykke en hyldest, utskåret med flid, til kvinner. Kvinner: fornemme, vakre, rene smykkenes utforming lar seg forene materialer som rav og skjell omkranses av gull eller perler med hell. Kvinner med glorier fra en tid fast forbundet Med kvinnehistorier fra en tid nå forsvunnet. Skjebner forsteinet i smykkenes glans Lenker i et ekteskap uten romans Eller frihet. Karamell, krem, lys beige, elfenben Fargenyanser, lystråler som danser og gir nok innsyn i tidenes elegans. Vakre minner av smellvakre kvinner dråper av tid av evighet. Vi ser et bilde, vi tror vi vet alt, Men hva hvis et bilde gjemmer noe galt Det forteller om skjønnhet og liv uten varme En ektemann styrt av plikt, fylt med harme. Hun elsket en annen og ønsket å bli fri Å elske med ektefelle, bare tanken var stri. Hun fylles av vemod, hun tvinges av ham Hennes hjerte blir koldt Hans kropp ble varm. Hennes møydom og uskyld besudlet så rått! Han med vondvilje hennes stolthet har fått Han mistet sin styring, hans hånd slo vilt slagene traff henne, stakkars fortvilt! Hun valgte bort livet, hennes skjebne var tung Men på disse smykkene hun virker så ung En evig skjønnhet forsteinet i tid En som levde lykkelig i full harmoni. Om bare vi visste Hun vil bli fri! Anna Maria Verrecchia

Vondt Ser deg sitja der med hjarta ditt som eit knust og øydelagt kar. Ser deg sitja der med bitane veit om hjartesorga du har. Du gret og sier kjære, kvifor gjer du dette mot meg? Eg sukker, teier stille eg elska jo ikkje deg. Ser deg koma med ditt hjarta ser at hjarterota blør. Ser deg koma med ditt hjarta det er like før du dør. Du gret og seier kjære, kvifor satte du hjarta mitt i brann? Eg sukkar, teier stille mens eg går så fort eg kan. Ser deg ligga i ein blodpøl utan livsteikn, likesæl. Ser ditt hjarta utan kjærleik, ser di øydelagte sjel. Du ba meg kun å elske eg freistar gløyme det som var for når eg skriker ut i mørket er det sjela gir mitt svar. Elisabeth Lønning

______________________________________________

Mot Ingen leverer tilbake de tapte øyeblikkene Ingen tok vare på den lille muligheten jeg glemte igjen påbussen Ingen fant og plukket opp den setningen jeg ikke sa på kafeen i går Ingen så den sjansen jeg forspilte Da jeg sa «ha det!», uten å ha spurt «hvem er du?» Hvis noen skulle se et mistet mot et sted savner det nok sin eier også John Arild Saksenvik

______________________________________________

Naken Hvis jeg kledde av meg huden min for deg Ville du rive ut hjertet mitt Tråkke på nyrene mine Rive i stykker sjelen min Eller ville du varsomt reparere lungene Sende blodet rundt Sette alt på plass om jeg skulle falle sammen Kan ikke du kle av deg først? John Arild Saksenvik

Her tar vi imot lesernes egne dikt. Har du et dikt du har lyst til å få gjengitt, send det pr. e-post. Vi offentliggjør ikke hva som helst, men legger heller ikke listen for høyt. Kanskje tillater vi oss å foreslå forbedringer, som i alle fall må godkjennes av opphavsmannen/kvinnen først.

Vi tar imot korte og lange dikt (men ikke alt for lange), og med alle slags tema og innhold.

E-mail adresse:

Mitt dikt

Knuste bitar

Eg skal aldri meir elska
aldri skal eg elska
og gi bort hjarta mitt
for eg veit kor vondt det er
å få hjarta tilbake i
knuste bitar.

Poeten.no har lagd en cd (dikt fra medlemmer) med opplesning av Kari Simonsen, Kim Haugen og Pål Hilmar Sollie.

Kjøp cd-en (bestilles gjennom www.poeten.no) og støtt poesiens sak!

Fra Unni Fossbakken