På Karneval i Stuttgart
__________________________________________________________
Tekst og foto: Odd Magne Hansen, 20. feb -96.

I Tyskland er både Hitler og Gud døde. Djevelen lever derimot i beste velgående. Det vrimler av hekser med kosteskaft, lange kjoler og skaut. Barn utkledd som dyr. Pensjonister som klovner. Bandet "Stoned" spiller fra et rullende lasteplan "Like A Rolling Stone" med et trøkk som overgår det meste. Konfetti og innpakkede sukkertøy kastes over publikum, som leende suger livets søte krydder i seg. Været er kaldt og grått, men stemningen varm og gemyttlig. Vi er på karneval i Stuttgart.

Nasjonaldagen, den 3. oktober, til minne om gjenforeningen med Øst-Tyskland, feirer de færreste tyskere. Den ser de mest på som en ekstra feriedag. Blant den jevne mann og kvinne er det ikke særlig stuerent verken i ord eller handling å hevde noe som kan minne om nasjonalisme. Hendingene fra årene 1933 - 1945 blir stadig tatt frem i media og offentlige taler, til skrekk og advarsel, og ofrene fra nasjonal-sosialismen minnet. At vi i Norge så patriotisk feirer nasjonaldagen, og dyrker flagg og kongehus, ser de på med en viss bekymret undring. Og når de dertil oppdager nordmenns glødende interesse og opptatthet av norske idrettsprestasjoner og helter, sitter spørsmålet løst på tunga: "Er nordmenn veldig nasjonalistiske?"

Omvendt forstår de godt at vi ikke vil være med i EU. "Dere har jo så mye oljepenger. Det er ikke noe rart at dere ikke vil dele dem med alle EU-landene".

Karnevalsdagen er på mange måter 17. mai i mange tyske byer. Særlig tradisjonsrik er feiringen i den katolske delen av landet, i syd-vest, og med røtter tilbake i den mørke middelalder, da man måtte behandle ånder og dyr etter fastlagte ritualer. Køln er selve karnevalshovedstaden. Herfra fjernsynssendes et flertimes fargesprakende karnevalshow i beste sendetid til det ganske land, som selve finalen på mange ukers daglige tilstelninger.

I Stuttgart, byen der kirkene med sine spir står tettere og tommere enn valgplakatene, legges finaledagen alltid til en tirsdag i midten av februar, nå en måned før valget. I år feires det den 20., og 250 000 mennesker samles i sentrum. Ved det monumentale minnesmerket for ofrene for nasjonal-sosialismen, midt i sentrum av byen, ligger ferske, men snedekte kranser. Etter lunsj stenger det meste, og karnevalstoget - en blanding av barnetog, borgertog og karnevalsopptog, snegler seg gjennom sentrum, der folk i alle aldre står like oppå hverandre som på Karl Johan til barnetoget. Karnevalsdagen er dagen da ellers alvorlige og stressede tyskere slår ut håret eller den blonde parykken, og lar livsgleden blomstre. At rynkene er mange og dype, og formene heller runde - særlig over magen - ser ingen på som noen hindring for å ta på seg de mest oppfinnsomme og farverike hodeplagg av uanede størrelser, som mer eller mindre harmonerer med den mønstrede farveprakten ansiktet er dekorert med. 64 offisielle karnevalsforeninger med tilsammen 3000 deltagere, står for innslagene i toget, der dyr, fargerike kostymer og musikk utgjør de viktigste ingrediensene. Aper danser og kommuniserer, bier vifter med følehornene og tar dansetrinn til disco-musikk, brunpelsede bjørner bærer hatter, og varieté-pyntede femåringsjenter går i tog og bare har det gøy.

Politiske innslag er det få av, men visestatsministeren i Baden-Würthemberg sitter i en liten åpen bil med en smellvakker ungjente på hver side, til stas. Unge vakre kvinner er forøvrig toget rikt på. Riktignok betydelig mer påkledd enn i Rio - der snøen vel er fraværende i gatene - men her er de vakrere.

Her er det ingen samba. God gammeldags, norsk hornmusikk er rikt representert, selv om både utførelsen på instrumentene og uniformsbekledningen tildels kan være noe mer rocka enn hjemme. Overraskende nok er marsjeringen langt mindre snorrekkelinjet enn i Ski, og humoren og humøret synes viktigere enn stilen. Muligens kan en noe liberal holdning til inntak av alkoholholdige stimulanser blant de utøvende musikerne, være en medvirkende faktor til denne lett rufsete stilen. På begge gatesider er imidlertid folkemengden overveiende klinkende edru og krystallklare i det leende blikket.

Dette er fremfor alt barnas dag. Lysende barneansikter fantasifullt dekorert med velformede farvemalerier stråler ut fra ofte forseggjorte, omfangsrike kostymer, med mor - også lettere kostymert - trygt innen rekkevidde. Det er langtfra bare deltagerne i opptoget som er karnevalskledd.

Innimellom musikkorpsene og alle dyrefamiliene, går utrolig flotte førskolepikebarn i uniformerte finkjoler, som når de har lyst og glede av det, går i takt med musikken med lårene som taktstokk. Fra små lastebiler med dekorasjoner av de underligste slag, og befolket av pensjonister eller småbarn, drønner discomusikken mot gladlyttende tilskuere, mens deltagerne mest sannsynlig er - eller blir - hørselsskadde.

Småpiker, ja. Smågutter er tydeligvis vesentlig mindre populære som toginnslag, i et land der mange stillingsbetegnelser har to titler - her er man enten Buchhalter eller Buchhalterin - og man kan velge kjønnet på den man averterer etter i stillingsutlysningene. Likevel spurte noen om Norge er et kvinnefiendlig land, siden vi ofte benytter hankjønnsform på kvinner, som fruen, damen, osv.

Alle snakker også her om været, men heller ikke de ellers dyktige tyskerne kunne gjøre noe med det. På "Nasjonaldagen" våknet man til snedekte gater og null grader, men opphold, på et tidspunkt av året da våren normalt har gjort sitt - etter norske forhold - aprilinntog. Snemengdene som falt under opptoget, var av et slag som ikke smeltet ved kafébordene, der kaffepraten gikk langt friere enn på vanlige grådager, med farver og kostymer inntakt, overdrysset med hvite papirsnøflak i hår og hatter, der vi søkte tilflukt etter en mer enn to timer lang, for hjerte og sjel varmende opplevelse, men der vi frøs langt mer enn på noen iskald 17. mai, til tross for god norsk vinterbekledning.

Da toget vel var fordelt på kaféer og restauranter - eller på hjemmarsj - falt atter tunge, våte snøfiller over Stuttgart, mens kjøligere luft igjen strømmet på fra nord, i denne for Stuttgart kaldeste og lengste vinter i en ung manns minne.

På neste dag - askeonsdag - da fasten etter tradisjonen innledes, tronte Hitler over fjernsynskjermen. Autentiske opptak viste i all sin latterlighet taler og opptog. Til opplysning, påminning, og til skrekk og advarsel. Og politiet - som avsluttet karnevalstoget i politibil, der konstablene var dekorert med lebestiftshjerter på kinnene - meldte om null ordensforstyrrelser, ingen tyverier, og ingen drukkenbolter.

J. W. Goethes hjemmeside       Anmeldelse av Sommer-Stuttgart

På ski over de syd-tyske marker         Tyskland-siden        Home

Tekst og bilder: ©Brage Forlag