BRAGE FORLAG               BRAGE FORLAG               BRAGE FORLAG               BRAGE FORLAG      

Mytene om Jesus

 

(Oslo) I det nye testamentet står det en legende som er om «den fortapte sønn». Den er ikke bra. Han som «kom tilbake til sin far», som tilgav ham alt. At han hadde ødslet bort sin arv og greier. Viktig. Jesus forteller her om seg selv, han som ikke hadde noen far. I metaforisk form.

 

Av Bror Wyller 29/02/2008

«Guds rike» var igjen for ham fellesskap med sin far, «min far i himmelen». Han visste ikke hvem som var faren hans. Der!!

Og mer kan man ta for seg her, nok av stoff. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Da det kom til konkret virkelighet, henrettelse, funka ikke hans gudsforestilling, selvfølgelig.

Men det funka som faen en periode, tre år. En åpenbaring. Ikke uvanlig at barn vokser opp uten far, det har det aldri vært, ofte skjer det at man ikke vet hvem faren sin er. Mora si veit man gjerne hvem er.

Da vil man gjerne dra på en søken, det betyr noe for en å vite hvor man kommer fra.

Josef var ikke Jesu far. Da søkte Jesus, og fant trygghet i en opplevelse som han han kalte Gud, eller «min far i himmelen», det var også tidens språk.

Göran Sundstrøm lagde et teaterstykke som het Forestillingen om Gud. Klart man kan forestille seg masse ting, den metafysiske betraktning om Guds eksistens har betydning, for man vet ikke hvor vi kommer fra, hvorfor det er liv i verden. Hvorfor vi fins. Årsaken. «The big bang» er ingen årsak, for hva gjorde at urstoffet ble til, ble skapt, der kan man spekulere av hjertens lyst. Og dette med at det «må finnes en skaper», er også noe vrøvl, for det kan man ikke vite, at det var en menneskelignende skikkelse som ligger bak.

Og kristne har prata om viktigheten av å ha et «personlig gudsforhold». Nå skal man ikke her kaste barnet ut med badevannet, det er klart at Bibelen må vurderes personlig, som alle andre tekster, men her ligger det noe, til ettertanke, at Jesus var farløs og erstattet far med «Gud».

Denne betraktningen viser til det fata morgana som far ofte er for folk, i verden, en fjern skikkelse, ofte ikke til stede, og far kan ha dødd i krig, og menn lever gjennomsnittlig kortere enn kvinner for tiden, videre dette aspektet at den første nærheten er til mor, mors bryst. Viktig.

Som så blir erstattet av suttekluten eller et eller annet, fingre, vi vet litt om dette fra psykologer, Donald Winnicott har skrivi om dette, denne viktige avvenningen via suttekluten, Winnicott skrev videre om at for å bli voksen må man drepe sin far og sin mor. Et poeng.

Påstand: Jesus var i villelse og ble veiledet av døperen Johannes som så en intuitiv kraft i emning som ventet på å bli sett. Videre apostelen Peter, som sa til Jesus: Du er Messias! Det stemte med en følelse i ham, og han ble kjempeblid. Og kalte Peter Klippen og sa at på deg vil jeg bygge min kirke, min menighet.

Han trengte en menighet rundt seg, som så ham. Disiplene var der ikke for ingenting, det var et gjensidig avhengighetsforhold, Jesus trengte bekreftelse.

Da går dette opp i alle faktorer.

Jesus hadde ingen far som ga ham tillit. Så fikk han tillit av døperen Johannes og kalte til seg tolv elever som fulgte ham, som ga ham tillit hele tida, døgnet rundt, omtrent, de fulgte hverandre, så sa Peter at han var Messias, den forventede, det gikk hm til hodet, han begynte å tro det selv.

Ingen «er» noe som helst. Man er seg selv.

Og så blei Jesus sur i Getsemané like før korsfestelsen da han ba to disipler bli med og våke over ham, de sovna, han mista venna sine, sine frender, likeledes sa Jesus til Peter at du kommer til å fornekte meg, han begynte å bli skeptisk til ham, kunne ikke lenger stole på ham, i farens stund.

Farens stund. Her et ordspill. Faren forlot ham, da det ble alvor, han var i stor fare.

Gudsforestillingen var ikke nok til å hjelpe ham i fare. For det jødiske presteskapet mente han hadde gjort noe vrøvl ved å kalle seg Messias, dette var stormannsgalskap, i den tidens språk «gudsbespottelse», og syndens lønn var døden.

Huff. I dag er man mer siviliserte og hadde bare behandlet hans psykiske lidelse, eventuelt på et psykiatrisk hospital. Man skjønner at sånne forestillinger kan opptre.

Og gjennom tidene har mange på psykiatrisk sykehus lidd av slikt storhetsvanvidd, trodd de har vært Jesus og andre helter gjennom verdenshistorie. Napoleon og slikt. Og Keiser Wilhelm. Fascinasjonsobjekter.

Storhetsvanvidd kan blant annet betraktes som overkompensasjon for følelse av litenhet. Det går over stokk og stein.

Det normale mennesket får sunn bekreftelse fra tidlig, det som den samme Winnicott kalte «good enough mothering», så slapp av, barna blir til av seg selv.

Mødre og fedre trenger bare være seg selv. Det er nok av folk som strever noe grønnjævlig her, det er skadelig for barnet. Prater masse tull om «barneoppdragelse» og slikt skit. Men man kan altså fullstendig alminneliggjøre Jesu historie.





Bror Wyller:

Hvorfor lever ikke menneskene i overensstemmelse med sine behov?

Lesernes egne dikt

Jan-Tore Bjørndals hjemmeside

Fredrik Hossmanns hjemmeside / blogg

Odd Magne Hansens hjemmeside

Johann Wolfgang von Goethes hjemmeside

Jostein Gaarder i Stuttgart

Per Einar Jensens verselære

Tyskland-siden

Die Norwegen-Seite

Forlags-siden