O hvilken store sammenstimmel!
En jubel høres på vår himmel,
der kjempehæren farer frem.
For fulgt av mer enn millionen,
går gudesønnen ned av tronen,
og iler ned til mørkets hjem,
med lynets hastighet, til torden;
han kommer nå som dommer, helt.
Hvert steg gir skjelv i stjernehorden,
der verdens angst gjør sollys grelt.
Han ses på seiersekvipasjen,
der hjul av ild er blant staffasjen.
For oss blitt dømt til død på kors:
Nå vises seiren til de fjerne,
langt vekk fra verden, bak hver stjerne,
den seiren som han vant for oss.
Det helvete skal ødelegges,
som ved hans død led nederlag.
Nå skal dommen hans fremlegges.
Profetoppfyllelsen har dag!
Så helvete ser vinnern komme,
og føler at dets makt er omme.
Det skjelver og vil skjule seg,
og lider sterkt av tordenskrekken,
men kan knapt flykte vekk på flekken.
Det prøver dog, men kan det ei.
Forgjeves iler det mot redning,
vil undra seg sin dommer nå.
Men Herrens vrede har lagt kjetting
omkring dets fot, det kan’ke gå.
Her ligger draken trådt i stykker,
mens hevnen fra det høye trykker,
og munnen slår og raser vill.
All helvetes fordømte kvaler,
blir hans. Han gråter mer enn taler:
Tilintetgjør meg, hete ild!
Så ligger han i flammehavet,
til evig angst og hard tortur.
Han ber om død i skjærsildskavet
- får evig pine, null retur.
Her finnes også store skarer,
med samme synd, som dog knapt klarer
å bli så grusomt ond som han.
Her ligger uopptelte mengder
i mørke, skrekkelige lengder,
mens ildorkan konstant gir brann.
Han ser at alle skyr sin dommer,
men synes det gir liten trøst,
at andre lider der de kommer,
fordi hans egen kval er størst.
Som menskets sønn triumfen styrer!
Går oppå svarte dødsrikmyrer,
og viser der sin herlighet.
Men helvete kan ikke tåle,
at prakt og glans skal kunne stråle,
fra første dag gikk mørket ned.
Det ligger fjernt fra alt som lyser,
er fullt av kval og kaos kun.
For strålene hans ansikt huser,
de inndro Gud fra første stund.
Nå ses at dit det før holdt skansen,
har Sønnens herlighet brakt glansen,
som fryktet, mektig majestet.
Det drønner torden rundt hans never,
og helvete ser fjellet bever,
at Gud er sint, er hva det vet,
det ser han kommer for å dømme.
Dets rike lider, og har tapt;
forgjeves håper det å rømme,
men dertil er det ikke skapt.
Nå tenker det på gammel lykke,
og føler lidelsene trykke.
Ja, dengang glansen brakte lyst,
da hjertet dets var fylt av dyder,
der sinnets ungdomsfriskhet fryder,
og salig glede fyller bryst.
Det tenker angrende på sine
forbrytelser mot menskeliv.
Det ville hevne seg å pine -
vår Gud. Den tanken var naiv.
Gud ble et menske. Kom til jorden.
Mitt offer, dingler snart i snoren,
sa Satan frem og gledet seg.
For Kristus måtte lynsnart knebles,
ja, verdens skaper skulle drepes.
Lid evig, Satan, ram det deg!
Du trodde at du kunne vinne,
du frydet deg ved han sin nød.
Han seiret dog, deg vil han binde.
Hvor er din piggtråd hen, o død?
Snakk, helvete! Si, hvor er seiren?
Se, makten din forsvant fra leiren.
Erkjenner du det høyes makt?
Se, Satanriket i ruiner!
I tusenvis av kval og piner,
i evig mørke blir du lagt.
Du ligger der, som traff deg lynet,
dog, intet lykkeskinn når deg.
Og du får intet håp i syne.
Messias døde kun for meg!
Det stiger jammer gjennom lufta,
nå vakler denne svarte grøfta,
for Kristus går i helvete.
Det skjelver sint, men dette sinnet,
kan helten vår lett overvinne:
Et vink - og plutslig hersker fred.
Men torden drønner fra hans stemme.
Hans seiersfane flagrer vilt.
Selv englene kan la seg skremme,
når Kristus strenge dom blir stilt.
Han snakker, torden er hans tale,
i fjellet smelter mineralet,
hans ånde er en hellig ild.
Han sier: Skjelv nå, dere onde!
Han stengte Edens grønne lomme
- for dere - og slår atter til.
Se opp! For barn av meg var dere,
men skuffet - levde langtfra rent,
falt, syndet frekt - og stadig mere.
Og får nå lønnen som fortjent.
For dere fiender som brenner,
forførte mine beste venner.
Lik dere falt det mang en sjel,
som dere ønsket se fordervet;
til evig død ble de ervervet.
Dog gråt! Jeg tok igjen hver træl,
kom ned til de fordømt av dere,
jeg led, jeg ba, jeg ga mitt kjød.
Så dere kan ei lykkes mere.
Tror man på meg, fins ingen død.
Nå ligger dere evig lenket,
i sumpen dere er blitt senket,
for anger redder ingen her.
Så ligg og stek i svovelflammer!
Og den forbannelsen som rammer,
har dere søkt i rått begjær!
Og dere, som jeg hadde kåret
ut, spilte også nåden min;
og er til evig pinsel båret.
Det murres? Bær hver skylden sin.
For evig skulle dere leve -
med meg - det lot jeg ordet kreve,
men dere syndet, brøt det kjapt,
og levde i en søvn av synder,
og straffes nå av verdens gründer;
for dommen er man da fortapt. -
Slik snakket han og slapp så været
løs. Et fyrverkeri av lyn
og torden slo de uten ære
rett utfor stupet, for hans syn.
Og Menskeguden lukker porten,
og stiger vekk fra denne lorten,
til herligheten hos seg selv.
Han sitter nå ved farens side,
for oss vil han for alltid stride.
Han vil! O venner! Hvilket hell!
Og engler danner hyllingskoret,
de jubler i sin himmelskrud,
slik at all skapning hører ordet:
Stor, stor er hærskarenes Gud!
|
