Grafikk Johann Wolfgang von Goethe:
Notater fra min samtale med Napoleon
Grafikk

1808                                                                                                 Historisk bakgrunn    
September

I midten av måneden bekreftes nyheten om monarkenes ankomst i Erfurt.
Den 23. marsjerte franske tropper dit.
Den 24. kommer storfyrste Konstantin til Weimar.
Den 25. keiser Alexander.
Den 27. herrene til Erfurt, Napoleon kommer dem i møte ved Münchenholzen.
Den 29. kalte hertugen meg til Erfurt. Kveld: Skuespillet "Andromache" av Racine.
Den 30. ved hertugens store fest. Kveld: Skuespillet "Britannicus" av Racine. Etterpå stort teselskap hos fru von Reck. Minister Maret.

Oktober
Den 1ste.

Frokost hos fyrsten.
Stattholderi, trapp, forsal og rom.
Surring overalt.
Det gamle kjente lokalet og nytt personale.
Blanding.
Gamle og nye kjente.
Dikter som profet.
Spøkefullt oppspilt.
Fyrsten av Dessau ble til audiens.
Mange samlet seg i følgets hus.
Fyrsten kommer tilbake og forteller om en scene mellom keiseren og Talma, som kunne føre til feiltolkning og strid.
Spiste hos Champagny.
Min bordnabo var Bourgoing.

Den 2dre.

Marshall Lannes og minister Maret skal ha talt vel om meg.
Den første kjente til meg siden 1806.
En tykk kammerherre, Pole, annonserte at jeg skulle holde meg klar.
Mengden fjernet seg.
Presentasjon for Savary og Talleyrand.
Jeg ropes inn.
I samme øyeblikk melder Daru seg, som straks får gå inn.
Jeg nøler derfor.
Blir nok en gang ropt inn.
Går inn.
Keiseren sitter ved et stort rundt bord og spiser frokost; på hans høyre side står, litt vekk fra bordet, Talleyrand, på hans venstre side, temmelig nær bordet, står Daru, som keiseren drøfter anliggender vedrørende skattebidrag til besetningstroppene med.

Keiseren vinker meg til seg.
Jeg blir stående i passende avstand til ham.
Etter å ha betraktet meg nøye, sier han: "Vous êtes un homme." Jeg bøyer meg.
Han spør: "Hvor gammel er De?"
"Seksti år."
"De har holdt Dem godt -
De har skrevet tragedier."
Jeg svarer det nødvendigste.

Her tok Daru ordet, for å tale litt positivt om tyskerne, som han måtte bringe så mye smerte, og som han kjente litteraturen til, hvordan han var velbevandret i den latinske litteratur, og selv var utgiver av Horaz.

Han snakket om meg, slik mine velgjørere i Berlin kunne ha gjort det, iallfall gjenkjente jeg deres tenkemåte og deres synspunkter.

Han føyde deretter til at jeg har oversatt fra fransk, og sogar Voltaires "Mahomet".

Keiseren bemerket: "Det er intet godt stykke", og forklarte meget omstendelig hvor upassende det er, at verdenserobreren gjør en så lite gunstig skildring av seg selv.

Han førte deretter samtalen inn på "Werther", som han måtte ha gjennomstudert. Etter forskjellige helt riktige iakttagelser nevnte han et bestemt sted og sa: "Hvorfor har Dere gjort det? det er ikke naturlig"; hvilket han vidløftig og fullkomment riktig forklarte.

Jeg lyttet til ham med et vennlig ansikt, og svarte med en fornøyd smil, at jeg riktignok ikke visste om andre har kommet med den samme innvendingen; men at jeg finner den helt riktig, og tilstår at det på dette stedet kan påvises noe som ikke stemmer med virkeligheten. Men, føyde jeg til, det kunne kanskje tilgis dikteren, hvis han benytter seg av et vanskelig oppdagelig kunstgrep, for å klargjøre visse virkninger, som han på en enkel og naturlig måte ikke kunne oppnådd.

Keiseren syntes tilfreds med det, og vendte tilbake til drama, og gjorde meget betydningsfulle bemerkninger, om hvordan han som betrakter den tragiske scene med den største oppmerksomhet, lik en kriminaldommer, hadde følt seg dypt opprørt over det franske teaterets vei vekk fra naturlighet og sannhet.

Så kom han inn på de skjebnedramaene som han ikke likte. De hadde tilhørt en mørkere tid: "Hva", sa han, "skal man nå med skjebnen, politikken er skjebnen."

Han vendte seg deretter igjen til Daru, og snakket med ham angående de viktige anliggender vedrørende skattebidragene til besetningstroppene; jeg trådte litt tilbake, og kom til å stå akkurat ved utbygget, der jeg for mer enn tretti år siden hadde opplevd mang en god stund, og mange triste timer, og fikk tid til å legge merke til at til høyre for meg, bak inngangsdørene, stod Berthier, Savary og en person til. Talleyrand hadde fjernet seg.

Marshall Soult ble meldt.
Denne store skikkelsen, med meget hårete hud, tråtte inn, keiseren spurte spøkefullt om noen ubehagelige hendelser i Polen, og jeg fikk tid til å se meg om i rommet, og minnes fortiden.

Også her var det ennå de gamle tapetene.
Men portrettene på veggene var forsvunnet.
Her hadde bildet av Hertuginne Amalie hengt, i maskeradedrakt med en halvmaske i hånda, de øvrige bildene av stattholdere og familieforfedre manglet alle sammen.

Keiseren reiste seg, kom mot meg, og manøvrerte meg vekk fra de andre.
Idet han vendte ryggen til dem og snakket med dempet stemme til meg, spurte han: om jeg er gift, har barn? og ellers sånt personlig man pleier spørre om. Og også over mine forhold til Fyrstehuset, etter Hertuginne Amalia, Fyrsten, Fyrstinnen og annet; jeg svarte han på en naturlig måte. Han virket tilfreds og oversatte det til sitt språk, men på en litt klarere måte, enn jeg hadde kunnet uttrykke meg.

Dessuten må jeg i det hele tatt bemerke, at jeg gjennom hele samtalen måtte beundre mangfoldet i hans bifallsytringer; for sjelden hørte han ubevegelig på, enten nikket han ettertenksomt med hodet, eller sa "oui!" eller endog "c'est bien", eller lignende; og jeg må ikke glemme å bemerke at når han hadde snakket ut, vanligvis tilføyde:


"Qu'en dit Mr. Göt."

Og så benyttet jeg anledningen til, ved hjelp av tegn, å spørre kammerherren om jeg kunne gå? hvilket han innvilget, og jeg tok da uten videre min avskjed.

Den 3. forskjellige forberedelser vedrørende en forestilling i Weimar. Om kvelden "Ödip".
Den 4. til Weimar grunnet innredning av teateret.
Den 6. stor jakt. Skuespillerne kommer med sin direktør. På kvelden "Cæsars død". Anledning til oppfordring om å skrive en "Brutus". Minister Maret med slektninger innlosjert hos meg.
Den 7. Marshall Lannes og minister Maret, omstendelig samtale angående det forestående spanske ekspedisjonen. Fra den Jenaiske-Apoldiske jakten alle tilbake og videre. Hoffråd Sartorius og kone.
Den 14. ãreslegionsordenen. Talma med kone og sekretær Le Lorgne.


Originaltekst: Johann Wolfgang von Goethe.
Norsk tekst: ©Brage Forlag

Bakgrunn             Noter til navnene             Til toppen             Home

"For Deres Keiserlige Majestet har jeg, som alltid, den respekt jeg skylder ham. Han derimot, si ham det, han kan kysse meg i ræva."

Johann Wolfgang von Goethe 1773, i "Götz von Berlichingen".
.


Diktutdrag

Originaltekster      Anmeldelser

Hvem var Goethe?

Forlagsinfo - Home      Bestille fra Haugen Bok

Her begynner presentasjonen av Johann Wolfgang von Goethe: Dikt

Noter til Goethes opptegnelser fra sitt møte med Napoleon

Erfurt: Byen ligger midt i Tyskland, 20 km vest for Weimar. Her holdt Napoleon på høydepunktet av sin makt en kongress, hvor han traff sin forbundsfelle, tsar Alexander av Russland. Et datidens toppmøte, der verdens to stormakter drøftet delingen av Europa mellom seg. De ble enige om at Alexander skulle få ta Finland, som da var under Sverige. Til gjengjeld ble Napoleon lovet hans støtte, dersom Østerrike skulle erklære Napoleon krig.

Erfurt har i dag 210 000 innbyggere.

Weimar: Goethes hjemby fra 1775 til hans død i 1832. Da ca. 6 000 innbyggere. Nå 70 000 innbyggere. Weimar var på Goethes tid hovedstad i fyrstedømmet Sachsen-Weimar-Eisenach, som hadde ca. 100 000 innbyggere. Byen er en av 11 europeiske kulturhovedsteder 1999, sammenfallende med 250 års-jubileet for Goethes fødsel 28. august 1749. Her finnes Goethe- og Schillermuseer.

Keiser Alexander. Tsar av Russland. Født 1777, død 1825. Regjerte fra 1801 til sin død. Oppdratt med opplysningstidens ideer. Forsøkte liberale reformer.

Storfyrste Konstantin av Russland. Bror til tsaren, og bror til arveprinsessen Maria Paulowna av Weimar .

Münchenholzen. Heter i dag Mönchenholzhausen, og er et tettsted ved Weimar.

Hertugen: Hertug Carl August av Weimar.

Skuespillet "Andromache" av Racine. Napoleon brakte de beste franske skuespillerne til Erfurt i forbindelse med kongressen, deriblant Talma og tragedietolkerrinnen Duchènois.

Racine: Jean Baptiste Racine (1639-1699). Fransk dikter som sammen med Corneille skapte det klassiske franske drama. Hans fem hovedverker, blant dem "Andromache" (offentliggjort 1667) og "Britannicus" (1669) kom i tysk oversettelse i 1804.

Fru von Reck: Louise von Reck, født Ingersleben (1784-1849). Ektefrue til president v.d. Reck i Erfurt.

Minister Maret: Hugues Bernard Maret (1763-1839), hertug av Bassano. Forfatter og statsmann.

Fyrsten av Dessau: Leopold Friedrich Franz von Anhalt (1740-1817).

Talma: Francois Joseph Talma, berømt skuespiller (1763-1826).

Champagny: Jean Baptiste Nompère de Champagny (1756-1834). Hertug av Cadore. Fra 1807 fransk utenriksminister.

Bourgoing: Jean Francois Baron de Bourgoing (1748-1811). Fransk diplomat.

Marshall Lannes: Jean Marshall Lannes (1769-1809). Bodde hos Goethe i oktober 1806, etter slaget ved Jena.

Savary: Jean Marie René Savary (1774-1833). General. Fra 1807 hertug av Rovigo.

Talleyrand: Charles Maurice Hertug av Talleyrand-Périgord (1754-1838). Berømt fransk diplomat.

Daru: Pierre Antoine Bruno Daru (1767-1829). Greve, forfatter, finansmann og statsmann. Daru ble av Napoleon utnevnt til Generalintendant i Preussen. I denne egenskap måtte han drive inn skattebidrag til okkupasjonsmakten, samt gjennomføre andre strenge tiltak. I 1800 hadde Daru utgitt "Poésies d'Horace en vers". Horace: Romersk dikter (65-8 f. Kr.).

Napoleon: (1769-1821).

Voltaire: Francois-Marie Arouet Voltaire (1694-1778). Opplysningstidens store franske filosof og forfatter.

Friedrich den Store. Født 1712, død 1786. Sønn av "Soldatkongen" Friedrich Wilhelm av Preyssen. Mildt og humanistisk oppdratt av moren mens faren var ute og kriget. Da Friedrich Wilhelm kom hjem og oppdaget sin sønn som myk mann med kunstinteresse, ble det andre boller. Sønnen Friedrich, senere den store, skulle bli en ordentlig mann og kriger, og det ville faren banke inn i skallen og kroppen på sønnen. Det endte med fluktforsøk som 18-åring, og Friedrich måtte overvære henrettelsen av sin beste venn, Hans Hermann von Katte i 1730, fordi Katte hadde hjulpet ham ved flukten. Henrettelsen ble beordret av hans far. Det fortelles at Friedrich den Store, naturlig nok, i årevis var preget av denne tilstelningen.

Som navnet sier, ble likevel Friedrich stor, og Preussen blomstret og vokste i hans regjeringstid fra hans fars død i 1740, til hans egen død i 1786.

Friedrich underholdt seg på slottet i Potsdam sammen med musikere, forfattere og filosofer, og gjennomførte mange omfattende reformer i sitt statsvesen. Friedrich den Store kalte seg statens første tjener, og reformerte næringslivet, rettsvesenet, hæren, forvaltningen og landbruket. Kongen skrev egne litterære og historiske verker, førte 4 større kriger, la store landområder under Preussen, og ville gjøre Potsdam og Berlin til intellektuelt og åndelig midtpunkt for de tyske statene. Hans verker bærer preg av hans tette forbindelser til fransk åndsliv. Friedrich den Store hevet Preussen til stormakt.

All tekst: ©Brage Forlag

Litteratur:
Duden-Lexikon, Rowohlt, Bibliographisches Institut AG, Mannheim, 1966.
Johann Wolfgang von Goethe: Werke. Hamburger Ausgabe in 14 Bänden. C.H.Beck'sche Verlagsbuchhandlung (Oscar Beck), München 1981.
Veit Valentin: Geschichte der Deutschen, Albert A. Knopf, New York 1946.
Lexikon der Gegenwart, Harenberg Lexikon Verlag, Dortmund 1966.

Poetiske tanker over Jesus Kristus' helvetesreise

Til toppen