______________________________________________________________________
Marianne Faithfull forelsket i arbeiderblues fra begynnelsen av århundredet
(okt.-96)
Kalvøya-festivalen 1985. Leonard Cohen med blomsterkrans rundt hodet. Nina Hagen lander med helikopter, går på scenen og drar et legendarisk show med oppstyltede kostymer og kristenkorsvifting til avslutning. Det vi likevel husker best fra festivalen, er sangen som tonet ut over høytaleranlegget da vi var på vei ut. Marianne Faithfull sang "Broken English". Sangen var ikke ny, men der og da krøp den inn i ryggmargen og ble der. Mandag ettermiddag lå LP'n på platetallerkenen. "The Ballad of Lucy Jordan" og "Working Class Hero" krøp straks samme vei. Den mørke fortvilelsen i stemmen passet som hånd i hanske med de røffe arrangementene.
Midt på seksti-tallet. Marianne synger trad. viser og et par Stones-viser, bl.a. hennes første single, "As Tears Go By". Stemmen er meget lys, vakker. Et par-tre hits. Hun forelsker seg i Mick Jagger, og blir heroinist. Borte til 80-tallet, da tilbake med "Broken English", nå som bare alkoholiker og nikotinslave. Et-par-tre LP'er til, deriblant "Boulevard Of Broken Dreams", og stort sett glemsel.
Nå er det imidlertid fullt kjør igjen, plate og turne med noe så upopete og utrendy som Bertolt Brecht og Kurt Weill! Dama har igjen fått publisitet. Etter å ha gjestet bl. a. Rockefeller, er hun nå på Tysklandsturne, og tar seg tid til å svare på noen pørsmål. Hun blir 50 den 29. desember, men hvordan det føles, tør vi ikke spørre om. Derimot:
- "Det 20. århundredets blues" har du kalt plata. Er virkelig disse gamle sangene til Brecht og Weill for deg "det 20. århundredets blues"?
- Ja, helt klart. Er ikke det åpenbart? Dessuten syns jeg "The 20th Century Blues" er en velklingende og sterk titel.
- Og hvilken betydning legger du i ordet "blues"?
- Det er en livsfølelse. Jeg tror at alt som utvikler seg til det verre, vil på en eller annen måte senere bli bedre. Det er min erfaring.
- Kan man si at blues for deg er en slags melankoli, ispedd håp?
- Det er en typisk europeisk fortolkning av blues. Den finner jeg temmelig dekadent. Den virkelige bluesen er egentlig arbeidersangene, sanger som går rett i hjertet og driver opp pulsen. I dag er blues noe du kan uttrykke dine følelser med. Arbeidersangene, derimot, skulle også hjelpe folk til å holde ut vanskelige livssituasjoner, til å holde ut gjennom vanskelige tider. Det er egentlig dette som menes når det snakkes om "den svarte amerikanske bluesen".
- Men som hvit europeisk bluessangerinne i 1996 fortoner dette seg kanskje noe annerledes?
- Ja, det er faen meg sant! Du har fordømt rett! Men en hvit kvinnelig europeer kan likevel føle bluesen. Det kan alle. Og derfor kan vi også uttrykke følelsen musikalsk. Jeg måtte sannsynligvis gjennomgå alt jeg har opplevd, for å kunne synge blues troverdig i dag. Musikkretningen blues har imidlertid også med glede å gjøre. Blues kan også synges med glimt i øyet, eller med en spesiell humor. Men stadig sier folk at blues er en depressiv musikkform. Men hvorfor hører folk på bluesplater? Jo, for å dra seg ut av tristheten, muntre seg opp, bygge seg opp igjen - og det fungerer! Iallfall blir ikke jeg det minste deprimert av å høre blues! Derimot kan det være deprimerende å synge blues - det er nemlig fordømt vanskelig.
- Melodiene til Kurt Weill minner ofte om små musikalske teaterstykker. Det kan synes som dette er en form som passer deg bra.
- Ja, helt klart. Dramatikken i sangene er viktig: Det at alt er nøye utarbeidet, og at det likevel til slutt virker som om alt helt naturlig og i samme øyblikk har oppstått.
- Hva var grunnen til at du gikk i gang med dette prosjektet?
- Grunnen? Jeg liker disse sangene, og nitti-åra er ikke akkurat særlig positive! Jeg har lenge beskjeftiget meg med disse sangene, og har oppdaget at de går inn i den virkelige kjernen i tingene. Jeg har jobba med dette stoffet gjennom de siste tolv åra. Jeg følte nå at at tiden var inne til å utgi plata. Nå eller aldri.
- Men hvorfor syns du Weimar-republikken er så interessant?
- Jeg er en fan av Otto Dix, jeg digger Karl Kraus og alle disse typene fra den tida. Denne tidsepoken interesserer meg. Mulig jeg har arvet denne begeistringen. I alle fall synes kunst fra denne tida å ligge for meg. Det showet jeg turnerer med, er igrunn en kabaret. Kabaret oppstod under den franske revolusjonen, som undergrunnskultur i stearinlys. Ei dame stilte seg opp i de revolusjonære klubbene og sang sexy sanger. På mine konserter står jeg i rampelyset i all min prakt og skjønnhet, ledsaget av Paul Trueblood på flygel. Stemmen min er for tida meget bra. Muligens faller jeg ikke i alles smak som sanger, men det er en annen sak.
- Det låter ganske forskjellig fra det du har gjort før.
- Mener du annerledes enn alle disse rock'n'roll-greiene? Jeg vil ikke lenger leve bare i denne ene verdenen. Og hvorfor skulle jeg det?
That's it. Konserten den påfølgende dagen ble avlyst grunnet sykdomforfall.