James Brown - er ikke det den gamle grisen som har sonet år i fengsel for konebanking og buldring rundt i kokainrus og andre ruser? En mannsgris som populariteten har gått til hodet på, og sendt inn i selvdyrkelsens kvalme irrganger? Vi vet ikke så mye, minnes bare vagt å ha lest noe slikt i en litt fjern og tåket fortid. Mannen med de hundre come-backene, og som ser seg som svarte menneskers håp og inspirasjonskilde?

"Master of Funk & Soul", står det på billetten til kveldens konserten i Sporthallen i 30 000-innbyggersbyen Böblingen, Tyskland, süd-west.

Våre moderate forventninger overgår raskt i forundringer før gamle herr Brown entrer scenen. Mikrofonstativene står tett som slalomporter - formodentlig første omgang til venstre på scenen, andre omgang til høyre. Tre trommesett, to keybords, og fire gitarhalser som rager i været fra ulike posisjoner på scenen.

Brått fanger lyset en skikkelse som entrer scenen - en mann som antagelig lider av alle mulige sykdommer som kan gjøre slank. Mannen hadde knapt gjort utslag på fjærvekta. Hans ytterst stivstrøkne, svarte smoking må være rock-historiens mest fornemme klesdrakt.

"La oss velkomme The James Brown Band" forkynner den voksne stemmen fra det dradde ansiktet, og inn kommer en forsamling som minner om det vakreste symfoniorkester. Tolv mann i helhvit smoking med røde, brede belter og ditto farvede sløyfer. En av de fem blåsemenn stiller seg foran orkesteret, og dirigerer det inn i funky-slentrende toneganger. Til disse strener fem rundformede kor-kvinner i sort/gull-farvede lange kjoler med dype utringinger, i hvilke masse myk og brystfager hud beveger seg vakkert i rytmisk takt med musikken, inn på scenen. Kvinnene tar plass bak portene til 1. slalomomgang, blåserne står mellom portstolpene til andre omgangs løype.

En del toner senere kommer så James sjøl, en liten mann med en liten rund overkropp. Svart smoking, forskjønnet med mange små glinsende sølvstjerner og ditto sidebånd fra tå til topp. Hårmanken er tett og svart (parykk?), og tennene perfekte og strålende hvite (gebiss?). Humøret er lyst, og holdningen avslappet.

Og det blir musikk. Funky toner fra funklende blåseinstrumenter, og en bred, tungtflytende rytme fra to basser og tre trommere. Brown med en stemme vi kjenner fra platene, og kor som utfyller det funky musikkbildet på en godtfunksjonerende måte. Det tre-fire tusentallige publikummet i blandet alder får trivselsglimtet i øynene fra første øyeblikk.

Midt i andre låt virkelig stormer to meget lettkledde, unge kvinner inn på scenen og drives inn i en ellevill og frydefull dans der hver muskel i de myke kroppene får mosjon så det rekker. Den ene hvit (den beste danseren), den andre mørk (den mest veldreidde). Henne presenterer herr Brown seg senere som stolt far til, og hevder at album skal være på gang.

Dette er et show der det visuelle blir nesten like viktig som musikken. Kjedelig blir det aldri, både øre og øye har hele tiden nytt å nyte. Brown er langt mindre dominerende enn ventet, faktisk drukner han innimellom litt i det store bølgende bandet.

Han lar en meget hvitblek ung dame, som han introduserer som Jamie Ray, og sier har stor suksess i Las Vegas, fremføre to låter. Kvinnen har en fyldig figur, og er relativt opptatt av å vise at brystenes runde bane er lang, før den når brystvorten - som forblir tildekket. Stemmen holder også mål. Mens dette pågår, taster Brown frem smektende toner fra et keyboard, og låner faktisk også det ene trommesettet en kort stund.

"Dette er en manns verden", souler Brown frem, og vi tror ham. Meget effektfullt spretter han brått ned i knestående foran koret -"My Beauty Sweets" -: "but it would have meant nothing without a woman by his side" - og vi tror ham igjen. Så tåpelig det enn kan synes - låten og opptredenene var så godt innstudert og arrangert at sangen ble et ubetinget høydepunkt.

"Man made the cars", synger Brown. Stemmer. (Mercedes Benz' enorme fabrikkområde ligger to kilometer unna.) "But all this would have meant nothing, without ... Ja, ja... Fortsatt i knestående, henvendt til høyre kordame: "Lisa, you make me feel so goooood - I wanna scream!" Men Lisa er ikke snau: "You just go away and screeeeaaaam!! Screeeeeeaaaaaammm!!!" vræler hun ironisk ut med en stemme så det går kaldt nedover ryggen på hver mann i sportshallen.

Etter denne begivenheten reiser Brown seg sakte og snur ryggen til publikum. Han lar seg kåre - fjærvektsmannen kommer inn med en fotsid grønn stjerneglinsende kappe som henges over Browns smale skuldre. Kappa las henge i et kort, lite øyeblikk - akkurat lenge nok til at vi kan lese inskripsjonen "James Brown - Godfather of Soul" - før Brown rister den av seg, og det braker løs med neste låt.

"I'm, a sex machine!" Men vi kan faktisk ikke dy oss fra å tvile en liten tanke. Fortsatt, herr Brown? I din alder? Ja, hvem vet, en sprek 70-åring er han iallfall. Etter noen takter av låta stormer danserinnene inn på scenen igjen, i glinsende, sorte, tett ettersittende slalomdrakter. Du, verden, hvordan det forrykende danses til svingende funk.

Istedenfor å ebbe ut, går kvelden nå mot klimaks, og herr Brown overlater til sin datter å synge kveldens siste strofer. Faren behøver ikke skamme seg. Ny stjerne i emning?

Denne oppsetningen med James Brown lar seg absolutt anbefale. Nye store sanger presenteres ikke, og lyden mangler vel 10 - 20 prosent på å være optimal. Noen interessante nye arrangementer bys dog, og profesjonaliteten til det meget iøre- og iøynefallende bandet går langt ut i fingerspissene. Brown holder seg fortsatt godt, både fysisk og som utøver. Men som sexmaskin kunne vi heller tenke oss hans datter. Og hun beviste at hun har soul, også.

Terningkast fire og en halv.