Bob Dylan i Idrætsparken, København, juni 1984. Til høyre Mick Taylor. (Foto: Odd Magne Hansen)

Bob Dylan in der Alten Oper i Frankfurt

Etter to dager på Nord-Europeiske motorveier står vi i der Alten Oper i Frankfurt. Det gjør Bob Dylan også. Som en Frank Sinatra eller norsk syngedame, vakkert og stilfullt påkledd i sort skjorte og hvit jakke, og med lyse grå bukser. Instrumentløs, kun med en håndholdt mikrofon og uten innledende ord eller fakter, vinker han bandet i gang med en dundrende "Drifter's Escape" åtte minutter før annonsert tid. 2500 publikummere i den fasjonable, luksuriøse, elegante og fullsatte operabygningen bråvåkner, til en konsertkveld som ikke skal gi et eneste klassisk arrangement, og få klassiske toner.

Da han rundt to timer senere kommer tilbake til ekstranummer for tredje gang, og drar i gang med samme avslutningsnummer som i Oslo Spektrum for snart et år siden, "Rainy Day Women", holder taket på å lette, og gallerigulvet på å ramle i hodene på folk i den kokende salen. Lysekronene skjelver i angst. Vi er på konsert nr. syvhundre-og-et-eller-annet i hans "Never Ending Tour", som i juni legger veien om åtte tyske byer.

Dylan velger tydeligvis sine konsertlokaler med omhu. Der Alten Oper er et praktfullt skue, der den står alene på en plass midt i Frankfurt sentrum, rikt utsmykket med imponerende statuer både høyt og lavt. Ødelagt under krigen, og nyåpnet i 1982. Et stort stolbesatt galleri som går over og rundt hele salen, der et stående publikum trenger seg akkurat passe tett rundt scenen, danner kulissene Dylan og bandet skal skue utover i kveld.

Bob Dylan har gått hele veien. Om de store arenaene, vært gjennom grenseløs beundring og dyrkelse. Nå er han nesten tilbake til der han startet i New Yorks klubblokaler. Intimt, tett, men dannet. Intet programhefte i salg, liten forhåndsannonsering og -omtale. I sitt 55. år ser han med sine uryddige krøller i den enkle scenebelysningen ut som han alltid har gjort, og i den 15 låter lange seansen gir han oss denne gangen bare seks konsertgjengangere, i et repertoar som spenner fra 1963 til 1990.

Her er det ingen ofring på "Highway 61" eller banking på "Heavens Door". Intet "Blåser i vinden". Derimot "The Times They Are A-Changin'". Og som de endrer seg! En meget vakkert arrangert og fremført ballade.

Mannen synes forbausende nok å være i harmoni med både omgivelsene og seg selv. Og med bandet. Samspilt, profesjonelt, med driv, kraft og en viss musikalsk glød. Og utrolig nok har den lett farvede, meget sympatiske bassisten Tony Garnier holdt ut i snart 10 år. "Verdensrekord", sier han selv, og kan vanskelig skjule en viss stolthet.

Dylan er verken ung eller sint lenger. Etter å ha skrevet noe mellom 500 og 1000 låter, har han tydeligvis lagt denne delen av karrieren på hylla foreløpig. Etter gjennom 35 år i offentlighetens lys å ha ment omtrent alt mellom himmel og jord, og faktisk ganske mye om himmelen, er det ikke lett å virke troverdig lenger. Det tjener han til ære at han synes å ha innsett dette, og derfor konsentrerer seg om å utvikle musikeren og arrangøren Bob Dylan.

Manglende innlevelse setter ellers sitt preg på utførelsen. Han lever ikke inni låtene lenger, slik han gjorde i sin storhetstid. Han og bandet er glimrende musikere, som spiller sanger med skikkelig trøkk eller myk velklang, men fra et ståsted utenfor sangenes innhold.

"Går det, så går det"- og "er'e så nøye 'a"-mentaliteten fra Kalvøya-tiden, er byttet ut med profesjonalitet nærmest til fingerspissene. Den eneste glippen vi observerte, var en sjarmerende fomling med hender og armer ved bytte fra akkustisk gitar til håndholdt munnspill i avslutningspartiet på "Tangled Up In Blue". Følgelig kom han helt feil inn med sine munnspilltoner, og det gikk en del takter før bandet og han igjen var på samme sted i låta. Til gjengjeld dro han munnspillsoloen ut til en av de lengste og mest velklingende han har levert.

Til tross for manglende engasjement, tar konserten av. Ved avslutningen av "Don't Think Twice", den siste låta i en avdeling der bandet i beste MTV-stil har akkustisert seg, som er låt nr. ni i konserten. Derfra og inn er det kjempestemning med ytterst vakre ballader og rullende rock. Rockerne "Seeing The Real You At Last" og "Seven Days" holder i lange baner. Likeledes det første ekstranummeret, en for publikum ukjent sang, der Dylan synger rein rock'n roll som aldri før. Elvis åpnet faktisk ørene i grava.

Mellom versene i avslutningsnummeret rister Dylan vekselvis på hodet i god gammel McCartneystil, og gliser glad. Ei ung dame som greit og enkelt spaserte opp på scenen og holdt fram en eller annen kjærlighetserklæring oppunder nesa hans mens "The Times They Are A-Changin'" ble fremført, får nå takknemlige vink i retur. Javisst endrer tidene seg. Som de stadig og alltid har gjort for Robert Zimmermann, siden han først så dagens lys i Hibbing 24. mai 1941. Er man en sann fan av Dylan, har man aldri et endelig svar på livets og verdens problemer og mysterier.

Dylan er denne gang bedre venner med sin egen stemme enn på årevis. Han synger tildels vakkert, og arrangement og uttale er slik at man faktisk i stor grad kan få med seg tekstene, selv uten å ha hørt låtene før. Om utstrålingen av sjelelig og kroppslig sunnhet er sannhetstalende, kan Dylans tur uten ende holde det gående til langt, langt inn i neste århundre. Til slutt et par anbefalinger. Til de som ikke har hørt denne artisten tidligere: Gjør det nå eller senere! Til bootleggere: Rigg opp utstyret i tide!



Låtliste:


1. Drifter's Escape -68
2. Pretty Peggy-O -62 (Ikke egenkomponert)
3. All Along The Watchtower -68
4. Under The Red Sky -90
5. I'll Be Your Baby Tonigth -69
6. Silvio -87
7. Tangled Up In Blue -74 Akkustisk m. band u. trommer
8. Masters Of War -63 Akkustisk m. band u. trommer
9. Don't Think Twice -63 Akkustisk m. band u. trommer
10. Seeing The Real You At Last -85
11. She Belongs To Me -65
12. Seven Days -75
--------
13. Alabama Get Away (Jerry Garcia)
--------
14. The Times They Are A-Changing -63 Akkustisk m. band og trommer
--------
15. Rainy Day Women Nos. 12 & 35 -66


Onsdag 19. juni 1996 kl. 20.00




Bob Dylan, Rosengarten Mozartsaal, Mannheim, 2. juli 1996

Låtliste:

1. Down In The Flood -67
2. Pretty Peggy-O (trad.) -62                     fin, vakker, rolig
3. All Along The Watchtower -68              som i Oslo Spektrum -95
4. I'll Be Your Baby Tonigth -69
5. Man In The Long Black Coat -89          super, super, fenomenal!
6. Silvio -87                                             som i Oslo Spektrum -95
7. Ballad Of Hollis Brown -64                   Akkustisk m. band u. trommer
8. Gates Of Eden -65                               Akkustisk m. band u. trommer
9. Ramona -64                             Akkustisk m. band u. trommer     meget vakker!
10. Everything Is Broken -89
11. What Good Am I? -89                         meget bra
12. Seeing The Real You At Last -85
--------
13. Alabama Get Away (Jerry Garcia)        Rock'n'Roll, super!
--------
14. My Back Pages -64                   Akkustisk m. band og trommer     meget bra
--------
15. Rainy Day Women Nos. 12 & 35 -66    som i Oslo Spektrum -95, super!

Alle låter låt bra. Sangen langtfra så tydelig som på plater. Sort høyhalset genser under lilla, glinsende skjorte. Sorte skinn?bukser. Kjempestemning!




Mot evig sne        Ischgl 1999        Cold Irons Bound        Kalvøya 1990

Til toppen



Mer stoff kommer!

E-mail om Dylan-sidene


Bob Dylans hjemmeside





Du forlater nå Dylan-sidene, og vi ønsker deg





Velkommen til Odd Magne Hansens hjemmeside!

og



The Rolling Stones



Marianne     Young     King     Jackson     Brown     Temptations

Supremes     Matthäus     Fjørtoft     Bundesliga     Villsvin og fest

Villsvinjakt     EU-arbeidsledighet     EURO innført!     Svalbardposten

Home
Hjemmesidens forside

Tilbake til
Bob Dylan
siden
Tilbake til
Rock- og pop-
siden