Vi snappet opp et lørdags formiddagsprogram på en av de mange moderne, men relativt seriøse syd-tyske radiostasjonene 9. januar 1999. Det hevdes litt morsomtslentrende fleipete at flere og flere tyskere blir for late til å lese bøker, de vil høre dem i steden. Boom i hørebokbransjen - det selges bøker på kassetter og på vanlige CD'er, og CD-romhyllene, med faglige og litterære titler, overtar større og større plass i bokhandlere og datavarehus, og tildels i musikkforretninger.

Vår „morgenkåsør“ begynner lavt, med tyskundervisning for enkle sjeler, men havner til slutt ved at Keiseren leser Goethes dikt. Keiseren - det er Beckenbauer i dagens tyske språkbruk. Keiser Franz, for å konkretisere. Den egentlige keiser Franz var regent i Østerrike, da en stor europeisk makt, fra 1804 til sin død i 1835 - altså på Goethes tid.

Naja, Beckenbauer leser Goethes dikt på CD-rom? Warum nicht. Det meste er tenkelig når det gjelder Herr Beckenbauer. Den smalskuldrede mannen er i dagens tyske informasjonssamfunn allestedsnærværende, i intervjuer, egne kommentarspalter, med faste TV-kontrakter som kommentator - og som reklamebransjens glansfigur på skjerm og prent. I Goethe-landet kunne kanskje en slik Beckenbauerlangpasning ha blitt sett på som kulturbrobygging, fotball er viktig her, og der fotballen er, er Beckenbauer på skjermen og preker i vei.

Men Goethe? Grunnen til at det fleipes med hans eventuelle Goethe-lesning, er kanskje at Keiseren snakker landmål - bayersk - og mer fører et mannen-i-gata-språk enn han snakker et fint høytysk. En del av pressens levebrød består jo i å mobbe de den misunner - vi kaster oss på bølgen - trendbølgen - tribunebølgen var jo ikke oppfunnet den gang Keiseren trollbandt sitt tyske og internasjonale publikum på banen.

Keiser Franz er imidlertid mann for sine mange folkelige ord, og hever seg høyt over enhver mobbing. Som gåsa trives i vannet, ser han ut til å leve godt blant regnende mobbende ord. Verst var kanskje herr Mayer-Vorfelder, visepresident i det tyske fotballforbundet og enepresident i Bundesliga-klubben VFB Stuttgart, og fhv. årelang finansminister i delstaten Baden-Württemberg. På fotballforbundets generalforsamling i november sa han om Keiseren - uten å nevne hans navn riktignok, men adressen var utvetydig: „Det er ikke alle som prater mye, som også har noe fornuftig å si.“

Deretter ble Beckenbauer innvalgt som nytt styremedlem, med spesialoppgaven å få tysk fotballrekruttering på beina igjen. (Nesten alle her klager over at landets spillere mangler grunnleggende tekniske ferdigheter. Kjenner man seg muligens igjen i Norge? I England? Vel, mange er her dog imponert over engelske klubbers skopussertalentutviklingskonsept - og særlig over den 18-årige superstjerna Michael Owen. Sånt ha’kke vi i Deutschland, sies det om og om igjen her). Keiseren er dessuten valgt til lederfigur for Tysklands VM-søknad i år 2006, er president i Bayern München, og har bolig i Kitzbühl. Mens den 67-årige Mayer-Vorfelders suksess på de fleste fronter ser ut til å være sterkt avtagende.

Kanskje er Beckenbauer tidens og fotballens svar på datidens og kulturens Goethe?

Han er i alle fall stor, og bare midt i 50-åra. Goethe ble 82.