Vi står på festningsmuren fra middelalderen og skuer nedover dypgrønne vinranker som følges av en mengde røde tak. Esslingen er eldre enn Tønsberg, og gatene trangere enn i Kragerø. Innbyggertallet i den lille kulturbyen med vakre, velholdte hus og bygninger, blant dem to digre kirker, er rundt 90 tusen. 3 - 4000 har lagt torsdagskvelden til den ene årlige konserten i byens Burg. Vi er syd-vest i Tyskland.

En hvit halvmåne litt til venstre for den helsvarte, reklamefrie og stålrørsoppbygde scenen er med på å ramme inn arenaen, der publikum med sine lys brune hel- og halvmåner har en herlig myk - og grønn - gresskråning å oppholde seg på. Befriende fri for plastikk. Rikelig med plakater viser vei til utsalgsstedene for øl og sekt - den tyske champagnedrikken. Dette til tross, er folk langt mer edrue her, enn på en alkoholfri norsk bygdefest arrangert av det lokale idrettslaget.

Lett forsinket spaserer åtte smokingkledde herrer i god alder inn på scenen og drar i gang en relativt glad jazzlåt. To saxer, trompet, to trommisser, bass, gitar, keyboard. B. B. King Band drar en jazzlåt til, før mesteren selv til behersket jubel entrer scenen med sin 15. gitar døpt Lucille. Lette, lyse skyer har dekket den nysgjerrige månen, men den naturlig mot scenen hellende gresskråningen gjør at vi og alle andre ser bra, om enn litt sjenert av stadige røykskyer som stiger opp fra publikums lunger i det absolutt vindstille været. Vi er i Tyskland må vite, landet der skorsteinsfeierne har med spesialbygde piperensere for å rense beboernes lunger, som i ni av ti tilfeller er langt mer nedsotet enn noen skorstein.

B. B. King demonstrerer temmelig raskt en imponerende fingerkjapp venstrehånd, der hans karakteristiske gitarsound beveger seg relativt høyt på skalaen. De gangene han drar til med vokale anstrengelser, ligger toneleiet noe dypere. Dette er så desidert ingen hvit manns stemme. Men blues? Nix. Låtene veksler mellom jazz, souljazz, bluesjazz og svingrock med et nærmest storbandsound der hver enkelt instrumentalist har sine egne soloer - ofte. Med unntak av tromissene, som bare får en kort trommeduett nesten til slutt. For elskere av denne type musikk, må himmelen ha vært nære. Glimrende håndverkere alle som en, så dyktige at det for utenforstående kan bli litt kjedelig, hvis en ikke evner å la seg suge med inn i musikken, hjulpet av Kings humørfylte vitalitet. Hans opptreden på scenen minnet lite om undertegnedes opplevelser da han følte bluesen på tidlig åtti-tall. King demonstrerer med sine mange hoderullinger at han har langt yngre nakke- og skulderparti enn en gjennomsnitts norsk kontorist i 40-årsalderen. Etter å ha snudd ryggen til publikum, og demonstrert en elegant påkledd, rumpevrikkende hula-hula-dans - nesten - påstår han at han er sytti år, og har antagelig rett i det.

Lydmessig er konserten overlegen. Hvert instrument, hvert syngte og snakte ord kommer krystallklart frem, uansett hvor en beveger seg innenfor festningsmurene. Hvis Vårherre hadde vært oppegående, hadde han sendt klodens samtlige rockeband - innkludert lydteknikere - på konsert med B. B. King for å lære konsertlyd. Kanskje må man bli 70 år for å skjønne at publikum tildels kommer på konsert for å høre hvordan bandet spiller! (Og synger!)

Etter en times tid sender B. B. blåsedelen av orkesteret på en sympatisk lang kaffepause, faktisk helt til ekstranummeret. Vi får den delen av konserten publikum har kommet for å høre, og stemningen blir varm og god. Musikken minner mer og mer om blues, selv om King, den gamle, dyktige bomullsplukkeren som plukket 240 kilo om dagen, til en lønn av 5 kroner pr. 100 kilo, tydeligvis i de fleste henseender er fornøyd med tilværelsen. Befriende fri for nykker på scenen, totalt uten angst for publikum, gjør det ham ingen ting å utsette en gitarsolo, mens han lar bandet gå på tomgang idet han reiser seg fra stolen, går frem til den over to meter høye scenekanten, og bøyer seg ned for å motta røde roser fra beundrerinner 50 år yngre enn ham selv. Spenningen består i om han skal tippe ut over kanten, der han gjentatte ganger vaier på lange stive ben. Neppe noen hender hadde greid å motta denne mengde kjøtt og berg i et ufrivillig dive. For vårt indre hører vi ulende sirener og ser relativt knuste beundrere, men det går merkelig nok bra.

Mørket har senket seg, månen kommet tilbake i gult, og stemningen steget. King synger "I love to be with you", og vi tror ham. At han tar ekstranummeret med blåserne igjen tilbake, uten å gå av scenen først, kan muligens skyldes den 10 trinns høye, bratte scenetrappa. Det kreves gode knær til sånt.

Vi elsket også å være sammen med ham, og aller mest mens blåserne drakk kaffe.